Bidraget: «Valgeventyret» av Joril Christensen

Av | 11. september 2009

Det var en gang en fager jente som bodde i et fagert land. Hun danset lykkelig på livets vei og var glad for alt hun så rundt seg. At alle hadde de samme mulighetene til å gå på skole, til å få legehjelp, til å oppleve natur og kultur.

– Men i buskene lurte det en fare. Sammen med et iskaldt vindkast, dukket plutselig hennes onde stemor opp på veien. «Kom å bli med meg ba hun. Hvis du gjør som jeg sier, så skal alt bli så mye bedre, så varmt og godt.»

”Men jeg har det jo bra jeg”, sa jenta.

”Nei det har du ikke!”- sa stemora. ”Du er redd for alle de som har en annen hudfarge. Du vil ikke lenger dele med noen alt det vi har. Disse latsekkene av noen sosialklienter og enslige mødre og jeg vet ikke hva, holder oss nede. La oss beholde alt til oss selv. Skatt vil du ikke betale, hvorfor skal du yte til de som ingenting har?”

– Jenta tenkte seg om, kanskje stemor var inne på noe, kanskje alt ville bli enda bedre om det ikke var noen som var annerledes, om hun ikke brydde seg om andre, men kun om seg selv.

Stemora såg at jenta var på glid og holdt frem et stort glinsende eple. ”Her er Frp-eplet, om du tar en bit av det så er du en av oss.”

Jenta tok eplet og satte tennene i det. Plutselig var alt forandret. Hun stod på en åttefelts motorvei, men det var ingen biler der, for ingen hadde lenger råd til å kjøre, selv om bensinen var aldri så billig. Alle oljepengene var oppbrukt, og ingen betalte skatt, så staten kunne ingenting gjøre for å hjelpe. Noen få gikk på skole som kostet mye penger, men de fleste gikk rundt å slang. Syke satt å tigget i veien for å få råd til å gå til legen.

Alle steder var det skilt med ”Privat eiendom! – ingen adgang.”

– Jenta skjønte at hun hadde gjort en fryktelig feil. Hun lukket øynene å gråt. Hennes fagre land der alle var sammen om å få det bedre, var borte.

Plutselig kjente hun varm hånd på skulderen, og en vidunderlig duft. Hun såg opp. Det var en smilende mann med en vakker rød rose.

– «Hei jeg heter Jens, vil du bli med å bygge landet med fellesskap å solidaritet? Syns du at alle skal ha like muligheter? Vil du bli med å yte til fellesskapet for at alle skal ha det bra?»

«Ja!»-svarte jenta.

Hun såg rundt seg og alt var tilbake slik det en gang var. Trygt, og godt. Aldri hadde hun vert så glad for å se sitt trygge fagre land. ”Alle kan ta feil en gang i blant, sa Jens. Men glinsende epler og fagre løfter kan ødelegge alt vi har opp bygd sammen.”

Jenta visste det var sant, og danset videre lykkelig på livets vei med en rød rose i hånden, som hun aldri slapp taket i. Med vissheten, og lærdommen, om konsekvensene av å la seg trollbinde av skremselspropaganda og å la seg forføre av manipulerte løfter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*