Sta som et esel, sta som en elefant

Det virker så lenge siden at man kan bli usikker på at det noengang skjedde, men under primærvalgkampen i 1999-2000 var det George W. Bush som tok avstand fra amerikansk utenrikspolitisk aktivisme, mens John McCain tok til orde for bredt internasjonalt engasjement, som for en stor del fulgte det vi etter hvert lærte å kjenne som nykonservative prinsipper. Grunnen til at det virker lenge siden er selvfølgelig at Bush ganske umiddelbart kastet vrak på sin opprinnelige, og overlot scenen til sine nykonservative hauker. Det er ikke McCain som har nærmet seg Bush, det er omvendt. Derfor har Demokratene selvsagt oppdaget at det ikke er den vanskeligste sak i verden å hevde at McCain kun representerer en videreføring av Bushs linje. At medienes tendens til å skjønnmale McCains uavhengighet, kan gjøre argumentet vanskeligere å hamre inn, er en annen sak.

McCain er imidlertid vel så mye preget av stahet som av uavhengighet. Arizona-senatorens støttespiller vil garantert bruke denne ukens diskusjon om Bushs og McCains tilsynelatende uenighet om framtida for Irak og diplomatiske forbindelser med Iran, som et eksempel på den påståtte uavhengighet. Problemet er at McCain, dersom han ikke snart begynner å justere kursen, risikerer å framstå som minst like blind for realitetene som han selv anklager Barack Obama for å være når det gjelder effekten av troppeøkningen i Irak. Og la det være klart: Her er det McCain som har mest å tape. Obama har nettopp vært igjennom to sammenhengende uker med statsmannskunst, og har fått styrket sin troverdighet som utenrikspolitiker og potensiell øverstkommanderende. Skulle troverdighetsgapet mellom McCain og Obama med dette bli mindre, er det en reell mulighet for at McCains stahet kan spolere det eneste saksfeltet hvor han nyter større tillit enn rivalen.

I begynnelsen av denne uka fortalte nettavisen Politico at den republikanske partiledelsen i Kongressen hadde gitt representanter med usikre gjenvalgsutsikter myndighet til å trosse både partiledelsens og presidentens offisielle linje, hvis de mener det kan være taktisk nødvendig. Likevel tviler jeg på om beskjeden først og fremst var myntet på John McCain, selv om han begjærlig har grepet muligheten til å motsi offisiell amerikansk politikk. Condoleeza Rice har sendt sin viseutenriksminister Nicholas Burns for å sondere sjansen for et diplomatisk gjennombrudd overfor Iran, samtidig som McCain og hans nykonservative krets fastholder at ingenting er forandret, og USA ikke bør gjøre tilnærmelser overfor fiendtlige stater. Det samme så vi da det tidlig i uka kom fram at irakerne når diskuterer en mulig framtidig avslutning av den amerikanske okkupasjonen. Bush-administrasjonen har begynt å snakke om en tidshorisont for tilbaketrekking, noe som ikke skiller seg altfor mye fra Obamas begrep tidsplan. McCain forsøkte så godt han kunne å holde fast ved sin gamle posisjon, men ble fredag presset til å karakterisere en seksten måneders plan som et brukbart alternativt. Noe som i det hele stemmer overens med Obamas plan, som fikk uvurderlig støtte fra Iraks statsminister Nuri al-Maliki.

McCain må gjerne insistere på at denne kombinasjonen av stahet og defensiv dobbeltkommunikasjon egentlig er et eksempel på sikkert lederskap, men det lyder ikke særlig overbevisende. Men i denne sammenhengen har McCain et annet problem som er enda større enn faren for at han selv høres vinglete ut (som sagt har i det minste en viss buffer å tære på i disse spørsmål); nemlig risikoen for at han legitimerer Obamas standpunkt. Som New York Times skriver idag, er det en voksende frykt for at McCain nå blir hensatt på til å reagere på Obamas dagsorden heller enn å styre den, også i utenrikspolitikk. Det gjelder fouten tidshorisonten i Irak også planen om å omdisponere styrker fra Irak til Afghanistan. Ikke bare framstår McCains linje som mer utydelig fordi han har måttet legge seg tettere opptil Obama, han har samtidig mistet anledning til å kritisere Obama for at han ikke kan tas på utenrikspolitisk alvor. Og i saker hvor det fremdeles er store forskjeller mellom de to kandidatene, svekkes McCains angrep på Obama av at han samtidig indirekte må angripe sin egen president, som har nærmet seg Obama i synet på diplomati og Irak. McCain kan ha malt seg inn i et hjørne som kraftig begrenser angrepsmulighetene hans. Obama kunne knapt ha drømt om en bedre uke enn den som nå går mot slutten.

Likevel er det viktig å påpeke et par andre ting: Den første er at det er høyst usikkert hvor stor potensiell betydning en hel uke med utenrikspolitiske seire kan ha for Obama på kort tid. Jeg ville ikke forvente en umiddelbar stor velgergevinst, simpelthen fordi dette er et saksfelt som ikke er tilstrekkelig viktig for å påvirke særlig mange. Den andre at Irak fortsatt er et problemområde for Obama, tidshorisonter eller ikke. McCain hamrer desperat løs på Obama for at han stadig ikke vil beklage at han stemte mot troppeøkningen når Senatet hadde saken ifjor. Uansett hvor gode argumenter Obama måtte ha for at kontrafaktiske spørsmål egentlig er irrelevante, så får det ham i manges øyne til å virke ideologisk stivbeint og lite ydmyk. Slates John Dickerson går for eksempel uvanlig langt i å sammenligne Obamas standhaftighet med George W. Bushs. I det hele tatt virker det akkurat nå som om staheten innebærer den største kortsiktige trusselen mot begge kandidatenes vinnersjanser.
_________________________________________________________
Dette innlegget er også publisert i bloggen No Surface, All Feeling.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*