CL-semifinalen som syndrom (Chelsea-Liverpool 3-2)

Jeg er ikke sikkert på om jeg burde skrive, enda mindre sikker på om jeg burde publisere det, men nesten helt sikkert på at du ikke burde lese det. Men jeg er så utrolig skuffa.

Det kan virke utakknemlig når en supporter som har fått oppleve laget sitt komme til to finaler og en semifinale på de siste fire sesongene i Champions League, nå føler at verden er urettferdig. Men jeg kan ikke noe for det. Følelsene for klubben er for sterk, og suksessen var atter så nært innenfor rekkevidde. For et lag som ikke har vært en seriøs utfordrer til ligamesterskapet etter at undertegnede begynte på skolen, er disse stundene utrolig viktige. Fordi de ikke er muligheten til å til å ta the Double, eller til å få et plaster på såret i en uansett god ligasesong. Dette er alt, faktisk. Sjansen til å ta The Single, eller hva det heter.
(I denne parentesen får vi gjøre unna høflighetsfrasene: Gratulerer, Manchester United. Gratulerer, Chelsea. En av dere kommer til å vinne. Lenger strekker jeg meg ikke.)

For Liverpool-fans er det selvsagt nesten umulig å forstå hvordan det er mulig å hate Liverpool. Men det er det mange som gjør. Derfor er dette nederlaget ekstra sårt. Det er mange år siden Liverpool var gode nok til å stoppe munnen på sine kritikere ved sitt blotte nærvær. Nå må kampen om æren vinnes hver helg, hver eneste kamp. Derfor er det ekstra bittert når laget taper, uansett om det er fortjent eller ikke. Hver gang det skjer får fienden litt rett. Så også ikveld.

Det var selvsagt lett å merke etter den første semifinalen på Anfield før en drøy uke siden. Liverpool spilte en god kamp, og burde vunnet den 1-0. Den dominerende historien som kom ut av havnebyens helt egne Festung Europa skulle være at det disiplinerte turneringslaget hadde spilt nøyaktig den kampen det ble forventet av dem, og det så også ut til å bli realisert. Inntil John Arne Riise satte ballen i eget mål fire sekunder på overtid. Da raste verden sammen med dobbel kraft. Det var selvsagt ikke ille nok at vi (det er lov når man snakker om fotballklubber og politiske partier, er det ikke?) hadde ødelagt et utmerket utgangspunkt, vi hadde også stilt oss aller lageligst til for hogg. Det er ingenting norske Liverpool-foraktere elsker mer enn at Riise dummer seg ut. Mange av dem hadde drømt om denne muligheten helt siden straffemissen hans i CL-finalen 2005 ikke ble avgjørende. Nå kunne han endelig tas.

Og han er et lett bytte. Jeg kjenner ingen Liverpool-fans som er villig til å ta verbal juling for John Arne Riise. Det er lenge siden han hadde en god sesong, og fyren virker heller ikke særlig ydmyk. Vi som skulle tatt ham i forsvar blir bare stående og nikke beskjemmet. Han er jo ikke god nok. Men han er vår. Enn så lenge. Jeg kjente på denne skammen gjennom alle de 120 minuttene ikveld. Jeg er ikke stolt av meg selv.

Men Liverpool er jeg stolt av, selvfølgelig. Mascherano og Kyut er arbeidskarer som ikke får den anerkjennelsen de fortjener fra folk som ikke har Liverpool i hjertet, men de skal få den fra meg. Målet til Torres viser hvorfor han har akkurat de egenskapene som skal til for å vokse ytterligere, og det er føles trygt og godt å ha en toppscorertype i laget. Totalinnsatsen var god igjen. Over to kamper er dette laget nesten uslåelig. Men bare nesten.

For oss røde er sesongen i praksis over nå. Målet for neste sesong? At den blir stabil nok til at CL-semifinalen ikke nok en gang blir forskjellen på suksess og fiasko. Og at Rafael Benitez vinner maktkampen med eierne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*