Kleskoder og annet kodespråk

Det siste døgnets oppstandelse over et bilde som viser Barack Obama ikledd en kenyansk folkedrakt kan ved første øyekast virke som bare enda en av disse småsakene som blåses opp til saker som kan endre valgkampen. bare for noen dager senere å ha forsvunnet fra radaren. Men så seint i valgkampen har Obama ingen grunn til ikke å være føre var. Utfordringen er bare hvordan han skal slå tilbake. Han har flere hensyn å ta. Han vil gjerne klistre sirkuleringen av bildet til den kyniske Clinton-maskinens måte å drive kampanje på, men samtidig blir han nødt til å snakke seg rundt den underliggende frykten som bildet skaper: om at bildet igjen skal sette gang i ryktene om at egentlig er muslim, og at han verken er stolt av eller lojal til USA.

Påstandene om Obama er selvfølgelig det reine skjære vås, og det er heller ingen i Clinton-kampanjen som vil vedkjenne seg å ha spredd bildet. Det kan godt hende at de ikke hadde noe med det å gjøre. Men Matt Drudge siterer i forbindelse med sin artikkel om bildet en kilde i Clintons krets som klager over at bildet hadde blitt gjenstand for en flodbølge av negativ presse dersom det hadde vist Hillary Clinton og ikke Barack Obama. Denne anonyme kommentaren har senere fått Obamas kampanjesjef David Axelrod til å ta fram de helt store ordene: «On the very day that Senator Clinton is giving a speech about restoring respect for America in the world, her campaign has engaged in one of the most shameful, offensive fear-mongering we’ve seen from either party in this election«.

Dette er harde ord. Om man ser på bildet og leser reaksjonen isolert, så kan det skapes et inntrykk av at Obama-leiren mener det i seg selv er skremselspropaganda å vise bilder av Obama i en ikke-amerikansk setting. Utfordringen nå blir å overbevise velgerne og media ikke bare om at Clinton-kampanjen står bak, men at de har gjort det for å piske opp uro over Obamas religiøse tilhørighet. Dette kan du imidlertid ikke forstå ut av den pressemeldingen som Axelrod sendte ut, og dette gjør at jeg mistenker at de ekstremt harde ordene kan slå tilbake på Obama. Ryktene om Obama som muslim er elefanten i rommet, men Obama er selv redd for å snakke om dem, av frykt for å gi dem noen som helst form for legitimitet. Jonathan Martin i Politico skrev for bare noen dager siden tankevekkende om hva dette forteller om Obama-kampanjens mulige naivitet. John Kerrys forsøkte å overse Swift Boat-anklagene mot hans Vietnam-tjeneste gjennom hele sommeren 2004, og når han endelig bestemte seg for å falsifisere dem offentlig var det allerede for sent. Martin mener, i en bloggpost som er skrevet før viraken rundt Kenya-bildet oppstod, at Obama både i forbindelse med muslim-ryktene og kona Michelle Obamas kommentar om at hun først nå nylig kunne føle stolthet over landet sitt var for sen med å reagere. Blant kynisk innstilte demokrater kan dette kanskje styrke Clintons argument om at hun er den som er best egnet til å nedkjempe den republikanske angrepsmaskinen. Det er ingen som tvil på at Clintons war room ville gått til et kraftig motangrep.

Det gjør de da også nå, ved å sende ut en e-post signert Clintons kampanjesjef Maggie Williams hvor hun anklager Obama for å bruke bilde-disputten som et middel for å avlede oppmerksometen fra den substansielle politiske kritikken som Clinton har kommet med de siste dagene, om blant annet helsereform og verdien av erfaring som øverstkommanderende. Spørsmålet er bare om ikke Clintons folk her sluker agnet fra Obama. Ved umiddelbart å tolke anklagene fra Obama inn i den pågående definisjonskampen om hvem som driver den skitneste valgkampen, viser Williams at hun indirekte godtar det underliggende premisset for angrepet til Obama.

Det er ennå for tidlig å si hviilken innvirkning denne disputten kan få, om noen. Noen flere svar kan kanskje ventes under kveldens siste debatt mellom kandidatene. Mye står på spill for begge: Hvis Clinton presser for hardt vil hun ikke bare undergrave sine egne avvisninger av en innblanding i saken, men også risikere å bli oppfattet som negativ og desperat. Og Obama må passe på hva han sier. Skal han angripe Clinton er nødt til å vite at han har folket på sin side, at velgerne også oppfatter Clintons politiske fortjeneste i svertekampanjen som så stor at hun ikke klarte å la være. Og omvendt, hvis han nok en gang ignorer elefanten i rommet kan han gi ammunisjon både til dem som mener bildet sier noe vesentlig om mannens lojalitetsbånd, og dem som mener at han ikke er tøff nok når det gjelder, enten vi snakker om en demokratisk partifelle eller en republikansk utfordrer.

I mellomtiden kan jo vi andre fundere over hvorfor dette ble en stor sak i utgangspunktet.