#mikkemusfail

STUDENTSENTERET (SKRIVEKOLLEKTIVET): Stavanger Aftenblads mediekommentator Svein Egil Omdahl advarte om at Twitter er et eliteprosjekt som truer med å utrydde kafe-kulturen. Så gikk Twitter-eliten på kafe og drakk øl.

En dag i vår fikk medieforsker Lars Nyre nok. I en spissformulert kronikk i Vestlandets største dagblad tok vossingen mot til seg og betakket seg for alt maset om at mikroblogg-tjenesten Twitter har et helt unikt, nærmest revolusjonært potensiale som mobiliseringsverktøy i informasjonsalderen. På den måten kom Nyre til og med selveste Anne Applebaum i forkjøpet; den respekterte utenriksreporteren hos Washington Post var ikke frampå med samme tanker før nesten en uke etterpå. Likevel fant Bergens Tidenes Twitter-entusiast og samfunnsredaktør Hilde Sandvik det avgjørende å påpeke for publikum under Studentersamfunnets debatt om Twitter i går kveld at Lars Nyre er en litt sendrektig og umoderne kar. En uke er for lysår å regne i en mediehverdag hvor Twitter kan vinne terreng fordi vi endelig kan ligge «ett par minutter foran de andre», som Aftenbladets Svein Egil Omdahl sa det senere, men det syntes ikke å bevege Sandvik. Det var i det hele tatt ganske lite bevegelse overhodet, denne torsdagskvelden, hvis man da ser bort fra at Sandvik og Omdahl gikk fra vann til øl etter pausen. Da hadde Nyre allerede snakket i tolv-femten minutter, og likevel klart å bælme en pils fortere enn meg, som satt andektig på første rad.

Klovnen i Studentersamfunnets skuespill denne kvelden skulle være Nyre, og han kom forberedt. Det er kanskje ikke så vanlig at artistene trykker manuset i avisen på forhånd, men Lars Nyre lot likevel Bergens Tidende trykke hele hans åpningsinnlegg i avisen samme dag som møtet. Hans proklamering av poengene ble dermed en litt merkelig stiløvelse for de av oss som alt hadde lest innlegget på forhånd – trolig et flertall av tilhørerne. I gårsdagens tekst krøp Lars Nyre ørlitegrann nærmere korset, og konkretiserte sin kritikk av sosiale medier på en måte vi ikke er helt vant til. For Lars Nyre er Twitter nemlig ikke bra eller viktig nok fordi det ikke er amatørdrevet og sosialdemokratisk. Hurtig understrekning: Nyre er ikke ute på noe korstog mot sosialdemokratiet – det er ikke sosialdemokratiet som skaper amatører i hans øyne. Tvert i mot: Sosialdemokratiet er den beste av alle styreformer, og sikrer en demokratisk deltakelse på alle nivåer i samfunnet. Det gjør ikke Twitter; det er kun en profittbasert tjeneste for eliten, og derfor ikke sosialdemokratisk.

Motstanderne på de to andre høye stolene ved siden av ham så ut til å falle ned på gulvet av sjokk. Tenk å stå rett opp og ned (rent faktisk, Nyre spratt opp og ned av stolen hele kvelden) og si noe så gammeldags, dere! Hilde Sandvik, en gang redaktør i det ikke voldsomt moderne tidsskriftet Syn og segn, bladde hurtig frem til en over ti år gammel artikkel i samme tidsskrift og brukte det som bevis på at Nyre har vært gammel siden han var ung. Omdahl sa noe som havnet et sted i kretsløpet lengtende gerhardsenianer/nostalgiker/kommunkasjonskommunist.

Nyre snøftet, en annen reaksjon som føles gammeldags på vertshus og kaffebarer i våre dager. Omdahl erklærte kafekulturen seriøst truet av 140 tegn, og spådde epostens endelikt basert på en anekdote om et fotballag – om enn ikke så dramatisk som når Aslak Nore spådde nasjonens samme bevæpnet med et annet dysfunksjonelt sjuerlag tidligere i høst.

Hurtigere, nå: Nyre anklaget Sandvik for å mene at alle viktige ting som har skjedd i 2009 har skjedd på grunn av Twitter. Sandvik himlet med øynene, smilte lurt, og sa at Nyres fagmiljø bedrev Mikke Mus-forskning. Denne forslitte anklagen mot medievitenskapen, som henspiller på at flere medieforskere i ulike tider har satt seg fore å forske på tegneserier og annen lavkultur, ble besvart med elegant indignasjon av medieforskeren. Publikum ikke helt imponert. Skrivekollektivets utsendte beroliget for at utdannelsen og den usunne interessen for glossy ubetydeligheter kan forsvares faglig.

Det ble trivelig, til slutt, etter noen litt harde ord fra høye stoler i starten. Noe annet skulle man ellers ikke forvente, heller, ettersom hele panelet gikk forbløffende langt i nikke anerkjennende til noen av poengene Klassekampens grinebiter Bjørgulv Braanen fremmet i sin avis tirsdag. Ved siden av å abonnere på hovedpoengene ved Nyres kritikk, hevet Braanen (selv veterantwitrer med 2 (-to-) meldinger på samvittigheten) moralfingeren for å advare mot at journalister snakker for mye sammen om ting de jobber med. Braanen:

«[det har] skjedd en form for tilpasning eller «feltvurdering», når politiske kommentatorer, før de setter seg til tastaturet for å skrive morgendagens kommentar eller forberede kveldens sending, kan «lufte» synspunkter og kanskje også få utløp for umiddelbar aggresjon og opprørthet».

Enig, sa både Sandvik og Omdahl. Bare ikke om innholdet. Det er ikke noe problem at journalister snakker sammen per se, nemlig; problemet er at de er for snille med hverandre. På Twitter er kollegapolitiet for sterkt – det finnes ikke rom for skikkelig harde meningsutvekslinger mellom kolleger. Da blir man bedt om å roe seg.

På dette tidspunkt var tonen omtrent like gemyttelig som en gjennomsnittlig, mediert bransjesamtale. Men vi husket starten, alle sammen, og det sank inn i oss at Twitter kanskje er blitt som Tostrupkjelleren i gamledager, bare uten han dritings kollegaen som ødela kvelden med å kaste øl på en annen fyr i en diskusjon om en anekdote om Finansavisens publiseringsstrategi.

Skal man krangle på ordentlig, må man altså fortså gå ut. Så lenge Lars Nyre finnes, betyr nok det at vi med trygghet kan skrive Omdahls postulat om kafedøden på kontoen for velmente overdrivelser. Sammen med den der om twitterrevolusjonen, altså.

1 comment for “#mikkemusfail

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*