Nettsiden Politico er en av de mest populære og toneangivende for politiske nyheter i Washington D.C., og selv om siden ofte publiserer i en takt som gjør at noen nyanser forsvinner, er den som regel troverdig. Likevel er en av dagens saker, om New York-borgermester Michael Bloombergs potensielle presidentplaner, et eksempel på Politico når det er på sitt aller verste. Bloomberg, en steinrik mediemagnat som tidligere ifjor høst ble valgt til en tredje periode som borgermester, har i mange år dyrket en rolle som en pragmatisk og kompetent politiker som er fordomsfri nok til å ta det beste fra begge sider, og som derfor har evnen til å samle velgere som ikke nødvendigvis ellers er på bølgelengde. For mange journalister og politiske analytikere som identifiserer seg med det politiske sentrum, og som dessuten lever av å produsere spaltemeter om at det amerikanerne egentlig lengter etter en som kan få slutt på polariseringen og samle nasjonen, har det derfor lenge vært en slags drøm at Bloomberg en dag skulle bestemme seg for å bruke en liten del av pengebingen sin på et uavhengig presidentkandidatur.
Og, selvsagt; når du har egoet til å be New York endre loven slik at du får anledning til å stille til borgermestervalg en tredje gang, har du det også i deg å se på deg selv som en potensiell president. For mange som aldri går til det steget å faktisk være kandidater, kan selve spekulasjonene om hvorvidt de kommer til å stille være egomassasje god nok – spør bare evige kanskje-kandidater som Mario Cuomo (D-NY), George Pataki (R-NY) eller Newt Gingrich (R-GA) – og ganske riktig; i 2008 erklærte Bloomberg at han var smigret over oppfordringen om å stille, samtidig som han ikke ville stille opp mot Barack Obama. Ritualet var på en måte utført.
Men med mellomvalget bak oss stunder det mot nytt presidentvalg, og for kanskje-kandidatene betyr det en ny runde med spekulasjoner, og/eller opptredener i mediene for å overbevise dem om at de også denne gangen er verdt å skrive at kandidaten vurderer å stille, selv om sannsynligheten for at det til slutt skjer er liten. For Bloomberg økte spekulasjonene etter hvert som han reiste rundt i landet under mellomvalgkampen og erklærte støtte til moderate kandidater i begge partier, fra demokratenes senatskandidat Joe Sestak i Pennsylvania, og til de to uavhengige eks-republikanerne Charlie Crist i Florida og Lincoln Chafee i Rhode Island. Kunne ikke det bety at Bloomberg så for seg en mulighet til å bygge seg en nasjonal profil som en udogmatisk moderat med presidentambisjoner, kanskje? Jo visst! Og kanskje særlig hos publikasjoner og nettsteder som hadde alt å tjene på å holde slike tolkningsmuligheter åpne.
Hvilket bringer oss tilbake til Politico, hvor Michael Bloomberg i dag i praktisk stengte døra for et uavhengig presidentkandidatur i 2012, ved å si at han ikke så noen mulighet for at en slik kandidat kunne bli valgt, slik valgsystemet fungerer i dag. Men denne vinklingen, som ville innebære slutten på interessevekkende spekulasjonsartikler, var åpenbart ikke tilfredsstillende for Politico, som på tross av Bloombergs klare signaler om det motsatte, fortsatte å insistere – i en teaser på hovedsiden sin – på at uttalelsen bare «may be a sign that he’s leaning against an independent bid on his own«. Sitronen skal presses helt tom.
I teorien kan det selvfølgelig tenkes at Bloomberg kan interessert i å være presidentkandidat i 2012 selv om han vet at han ikke har sjanse til å vinne. Ross Perot stilte tross alt opp to ganger, i 1992 og 1996, selv om han havnet langt bak de to hovedkandidatene. Men hvis det finnes tredjekandidater som stiller mer eller mindre utelukkende for å få oppmerksomhet omkring en spesiell sak, bruker de vanligvis å ha en profil som er mye mer entydig enn Bloombergs. Perot var ênsaksaktivist på budsjettunderskuddets vegne, og George Wallace gikk til valg på fortsatt segregering i 1968. Bloombergs budskap – i beste fall en variasjon over komikeren Jon Stewarts appell til velgernes sunne fornuft – er knappest like konkret som politisk samlingspunkt.
I tillegg bør 2010-valgkampen i noen grad ha fungert som en advarsel for Bloomberg, dersom han stadig så en president i sitt eget speilbilde hver morgen. Velgerne er kanskje frustrerte over de konsesjonene de etablerte partiene må gi til sine respektive særinteresser, men de er i mange tilfeller like skeptiske til kandidater som blir oppfattet som at de forsøker å kjøpe seg til et embete, uansett hvor mye deres personlige rikdom gjør dem økonomisk uavhengige av særinteresser. Som Washington Posts Aaron Blake har understreket, er det ting som tyder på at den ekstravagante pengebruken til hovedsakelig selvfinansierte kandidater som Californias guvernørkandidat Meg Whitman (R) og senatskandidat Linda McMahon (R) i Connecticut etter en stund begynte å virke mot sin hensikt. Ja, pengene ga dem muligheten til å nå igjennom med et budskap om hvem de var, istedenfor at de ble definert av sine motstandere, men utover et visst punkt kan det virke som om velgerne syntes det ble for mye av det gode. Det skal selvsagt ikke utelukkes at Whitman og McMahon begge var uperfekte kandidater, men pengebruken trenger ikke nødvendigvis å ha hjulpet dem.
Hvis Bloomberg trengte ytterligere argumenter for hvorfor et uavhengig, selvfinansiert kandidatur har små vinnersjanse, hadde han forsøkt ikke behøvd å se lenger tilbake enn sin egen borgermesterkampanje fra 2009. Bloomberg brukte romslige ett hundre millioner dollar på en kampanje hvor han var antatt å bare kunne spasere til seier. Slik skulle det ikke gå. Pengebruken, i kombinasjon med at han som nevnt måtte få delstatsforsamlingen til å endre valgloven for å gi ham lov til å stille til en periode, gjorde at mange newyorkere ville registrere sin stemme som en protest mot Bloombergs såkalte maktarroganse, og han endte opp med å slå demokratiske motkandidat med forbausende beskjedne seks prosentpoengs margin. Ikke all verdens mandat å bygge en presidentkampanje på, kan man si.
Velgernes hukommelse er naturligvis kort, og newyorkerne er ikke nødvendigvis representative for nasjonen som helhet. Men for Bloomberg personlig er jeg glad for at han nå ha lagt forfengelighetsprosjektet Bloomberg 2012 dødt. I siste ende er det trolig bare Politico og andre Washington-medier som taper på den avgjørelsen.
***
Jørgen Lien skriver om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.