Uka som beseglet Lene Espersens skjebne?

Danmark skal igjennom et folketingsvalg innen november, og etter at statsminister Lars Løkke Rasmussen (Venstre) fyrte av startskuddet for en reform av danskenes tidligpensjonsordning (heretter etterlønnen) i nyttårstalen, har kommentariatet begynt å summe om at valget kan komme allerede til våren. Hadde du spurt meg for bare noen dager siden, ville jeg sagt at nettopp disse to faktorene mer eller mindre garanterte at Venstres regjeringspartner Det Konservative Folkeparti (K) ville gå til valg med utenriksminister Lene Espersen som partileder og frontfigur. Nå får jeg en stigende følelse av at det er motsatt. Ikke bare har presentasjonen av etterlønnsreformen – som går ut på å avskaffe tidligpensjonsordningen for alle under førtifem – vært amatørmessig håndtert fra K-ledelsens side; i stedet for å bli Lene Espersens redningsplanke, kan nærheten til folketingsvalget nå i stedet bli et selvstendig argument for å skifte leder nå heller enn senere.

Det skulle jo ikke ende opp slik, selvfølgelig. Lene Espersen var, ikke ulikt vår hjemlige Jern-Erna, kjent som en tøff men resultatorientert justisminister (endatil kalt “den skrappe moster”, hvilket gjør Erna-sammenligningen enda bokstaveligere), og det var glede å spore da hun i 2008 overtok etter den pregløse men driftssikre Bendt Bendtsen som partileder. Espersen hadde effektivt distansert sin argeste rival om tronen, daværende miljøvernminister Connie Hedegaard, og kommentariatet snakket om at den jevnt uspennende oppslutningen under Bendtsen – kalt ‘Mr. 10%’ skulle avløses av en Lene-effekt. Observatører av norsk politikk tør vite at slike spådommer bør tas med noen klyper salt, og ikke sjelden først og fremst fører med seg uoppnåelige forventninger. Arbeiderpartiets forventede Jens-effekt resulterte i 24% i 2001 før den endelig slo til fire år senere, og likeledes var det først etter Høyres elendige 2005-valg at Erna-effekten gradvis kom til syne. Lene Espersens problem er at ingen verken har tro på eller tid til å vente at en eventuell Lene-effekt skal slå ut ut i full blomst en gang etter det høyst sannsynligvis katastrofale folketingsvalget senere i år.

Men selv om Lene Espersen i noen grad antagelig ble offer for en forventningsbølge som ble umulig å håndtere, kommer hun ikke utenom at de store problemene hun og partiet nå står i, for en stor del er selvforskyldte. Regjeringsslitasjen er riktignok betydelig, og som fugl føniks har Liberal Alliance plutselig gjenoppstått som et attraktivt alternativ for velgere til høyre for den borgerlige regjeringen. Men det er Lenes egen feil at hun er en så dårlig budbringer for konservative merkesaker, som jo ironisk nok er gjennomført i stort monn under denne regjeringen.

Det er alltid et avveiningsspørsmål om en partileder bør ha den krevende jobben som utenriksminister, og særlig som nyutnevnt partileder, men for Lene Espersens del – hun overtok posten i februar 2010 – vil historiens entydige svar være nei. Ikke kun fordi hun dermed mistet mye av kontakten med hva som rørte seg i hennes egen folketingsgruppe, hvor en følelse av manglende gjennomslag for konservative merkesaker og misnøye med støttepartiet Dansk Folkeparti raskt bredte seg. Enda viktigere, og verre, var det at utenriksminister Espersen tidlig etterlot et inntrykk av ikke å ta jobben sin tilstrekkelig alvorlig. I fjor sommer meldte hun nemlig avbud til et toppmøte med blant andre USAs utenriksminister Hillary Clinton, og kun etter måneders press og latterliggjøring i pressen måtte en svekket statsråd innrømme at det var en feilvurdering. Og ikke mange månedene etterpå havnet hun igjen i medienes kryssild da det ble hevdet at hun unnlot å fortelle Folketinget hele sannheten om hva hun visste om offentlig overbetaling for behandling ved private sykehus.

Politiske arbeidsuhell kunne den konservative grasrota og folketingsgruppa trolig likevel bitt i seg, dersom partiet ikke samtidig hadde mistet alt initiativ i den løpende politiske debatten. De fikk ikke kreditt for den konservative politikken som faktisk ble gjennomført; politireformen var ingen umiddelbar suksess, og det evige kravet om nye skattelettelser for å sette gang i en krisepreget dansk økonomi kom opp igjen. Viktigst av alt var imidlertid at De Konservative ville sette alt skyts inn på at forestående år med smalhans på offentlige budsjetter endelig skulle resultere i avskaffelse av etterlønnen.  Minst fire partier – Venstre, Liberal Alliance, Det Radikale Venstre og De Konservative – er overbevist om at en betydelig del av velgermassen faktisk er villig til å belønne partier som gjør det til en æressak å snurpe igjen pengepungen i trange tider. De Konservatives – og i særdeleshet Lene Espersens – problem er at de står meget dårlig til for å tjene på at Venstre endelig har gitt etter for reformpresset.

Og De Konservatives dårlige posisjonering er tilsynelatende tilmed deres egen feil. I forsøket på å bli et statsbærende parti med kredibilitet som garantist for den sosialdemokratiske velferdsstaten, har Venstre helt siden maktskiftet i 2001 lagt en vernende hånd over etterlønnsordningen. De kjenner historien, og vet at begynnelsen på slutten av sosialdemokraten Poul Nyrup Rasmussens statsministertid inntraff når han gikk tilbake på sin høytidelige freding av etterlønnen i folketingsvalgkampen i 1998. For å unngå en lignende skjebne, må Lars Løkke enten lykkes i å overbevise danskene om at den trengte økonomiske situasjonen ikke lenger gjør det til et løftebrudd, eller han må tåle å ta et folketingsvalg på saken. Men De Konservative på sin side, kunne gjerne ønske seg anerkjennelse for å ha presset Løkke til å opphevelse fredningstiden for etterlønnen. Derfor er det så knusende for Lene Espersen når flere medier melder at hun gikk med på at Venstre fikk lov til å kjøre sololøp når avskaffelsen skulle presenteres for folket. En stor konservativ seier ble plutselig framstilt som en modig Venstre-statsministers statsmannskunst – med Lene Espersens stilltiende samtykke.

Det er ikke til å undres over at politikere i alle ledd hos De Konservative spør seg hvilke merkesaker partiet har igjen, hvis de ikke engang klarer å forsvare eierskapet til etterlønnsreform. Det nærmeste vi kommer et svar er som alltid skattelettelser. Konservative har allerede fått gjennomslag for lettelser i to omganger, men noen av lettelsene er blitt utsatt som følge av den trange økonomiske situasjonen. Det virket derfor kanskje naturlig når partiet nylig rykket ut med forvirrende signaler om nye skattelettelser, men innen de trakk løftet i land, hadde de i tillegg rukket å skade Lars Løkkes budskapsdisiplin om etterlønnsreformen så kraftig at den konservative kommentatoren Niels Krause-Kjær var beredt til å erklære etterlønnsdebatten vunnet for opposisjonen. Venstre-folk og konservative snublet nesten i hverandre der de løp mot kameraene for å forsikre om at milliardbesparelsene på etterlønnen såvisst ikke skulle brukes på nye skattelettelser, selv om De Konservative nok gjerne så det slik. Besparelsene skulle jo bidra til en sunnere langsiktig budsjettbalanse, må vite.

Kanskje begynner du nå å ane hvorfor frustrasjonen over Lene Espersen er så stor. Hennes personlige troverdighet var allerede tynnslitt før hun demonstrerte for all verden at hun knappest er en sylskarp leverandør av konservative talepunkter, og nå til aller sist har hun altså tilmed lykkes i å framstille skattelettelser i et lys som gi dem et uansvarlig skjær for lang tid framover. Kolleger både fra Venstre og eget parti har jo konstatert at å gi skattelettelser ikke vil bidra positivt til dansk økonomi, og da er det kun den nakne ideologiske begrunnelsen som står igjen. Hadde det ikke vært for at partiet allerede ligger på fem prosents oppslutning, og at det kan se ut som om konservative merkesaker har en viss velgeroppbakning så lenge de ikke kommer fra De Konservative, ville jeg rådet partiet til å sitte musestille en stund.

Når Lene Espersen har malt seg selv og partiet så til de grader inn i et hjørne, blir lederspørsmålet, som jeg alltid i utgangspunktet var beredt til å avvise av tids- og taktiske årsaker, likevel aktuelt: Har De Konservative egentlig mer å tape på å skifte partileder like før et valg, enn på å la Lene Espersen styre mot den sikre undergang? Kommentatorskapte -effekter har sjelden mer for seg enn hvis lista for en påtroppende leder legges nesten nede ved gulvet, og således skal det mye til for at ikke Espersens oftest nevnte avløser, justisminister Lars Barfoed. skal kunne innfri forventningene. Barfoed selv skjuler seg bak at et lederskifte er et hypotetisk spørsmål og økonominister Brian Mikkelsen fastslår ganske enkelt at Lene Espersen er partileder inntil videre. Men den tidligere nevnte Niels Krause-Kjær, som kjenner De Konservative som tidligere spinndoktor for partiet, har allerede konstatert at Espersens dager er talte.

Jeg tviler på at noen av alternativene kan påvirke annet enn graden av katastrofe i De Konservatives forestående katastrofevalg. Men når utenriksminister Espersen kommer hjem fra embetsreise må hun selv vurdere om hun i det hele tatt ønsker å kjempe for retten til å styre skuta utfor stupet.

2 comments for “Uka som beseglet Lene Espersens skjebne?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*