I Public Enemies er Johnny Depp tilbake i virkelighetens verden. Christian Bale er det ikke

John Dillinger i Michael Manns severdige Public Enemies ser ut som han egenhendig satte prefikset gentleman i gentlemanstyv. Så skjøt han det i filler.

Å se en film av Michael Mann er som oftest primært en estetisk opplevelse. Regissøren har en tendens til å sikte høyt med sine prosjekter, men han lykkes ikke alltid. Nittitalssklassikeren Heat, som for første gang lot Al Pacino og Robert DeNiro dele scener på det store lerretet (de var aldri med samtidig i Gudfaren II) var rett nok en triumf på alle målbare måter, men forsøk som Miami Vice og Tom Cruise-sølet Collateral er dessverre mer talende eksempler på hva Michael Mann oftest er ute på; estetisk fullkomne (hvis man ser vekk fra a) Colin Farrells puddelklipp i Vice og b) Tom Cruises blekede katastrofe i Collateral) men ofte nokså tanketomme prosjekter.

Hans nyeste, gangsterdramaet Public Enemies, er i lange strekk en kjærkommen avstikker fra dette sporet. Det er likevel ingen fare for at det utpreget nydelige ved Manns flimatiske håndverk går tapt, for filmen er både utsøkt filmet og elegant presentert. Men denne gangen er også drivet og alvoret såpass tilstede at opplevelsen søker etter en dimensjon som 2000-tallets Michael Mann sårt har savnet.

Public Enemies er, kort fortalt, fortellingen om bankrøver-elegantieren John Dillinger (Johnny Depp), som sammen med et variert menykort av sofistikerte medkjeltringer gjorde livet surt og gatene utrygge for bankmoguler og politifolk i depresjonstidens USA. I tiden kort etter krakket i 1929 gjennomførte Dillinger og hans folk en rekke svært spektakulære bankran i Chicago, og han ble raskt en beryktet og berømt spiller på den nasjonale scenen, i en slik grad at FBI-sjef J. Edgar Hoover erklærte ham for samfunnsfiende nummer en. Dillingers herjinger blir et prestisjeproblem for Hoover og regjeringen, med den forutsigelige konsekvens at mannen så må stoppes med alle tilgjengelige midler. Tilgjengelig middel: FBI-agent Batman (Christian Bale), her under dekknavnet Melvin Purvis. Katt & mus og utrolig mange stilige skytescener senere møtes Batman og Dillinger i et fengsel, før spektakulær skyting, flørting med utrolig pen kvinne i rødt og mer katt & mus skiller dem (altså politimannen og kjeltringen) ad igjen og uungåelig fører dem sammen igjen et ukjent antall ganger i jakten på gjensidig uskadeliggjøring.

Det er like greit å få det unna først som sist; Public Enemies er ingen fortellerteknisk revolusjon. Filmens plotlinje er forbløffende konvensjonell, om enn løst på stadig like ubesværlig vis, og det store dramatiske klimaks inntreffer strengt tatt aldri. Så er da også filmen basert på, i amerikansk kontekst, svært velkjent materiale (boken Public Enemies er skrevet av Vanity Fair-journalisten Brian Burroughs, som vi på denne plass faktisk tidligere har skrytt av i forbindelse med en artikkel han skrev om boybandmogulen Lou Pearlman), og det stiller store krav til faktorer utenfor fortellingen. Her leverer alle involverte på det nivå man skal forvente av en Mann-produksjon: Kamerakjøringene er intense og slående, og utelukkende filmet med digitalt kamera. Kostymene er sånt man får Oscar for, selv om det alltid er en takknemlig oppgave å kle opp Johnny Depp i såpass pent og gammeldags tøy.

Skuespillet er også verdt å dvele ved. Primært, selvsagt, fordi det er en glede å ønske Johnny Depp tilbake til den virkelige, filmatiske verden etter et ti-tolv års opphold i et teatralsk Fantasia hvor han i den skjønne linjen Sleepy Hollow-Pirates-Charlie og sjokoladefabrikken-Sweeney Todd har briljert med overtoppede karakterer og scenestjelere i fleng. Hans John Dillinger er lavmælt og sober på en måte vi nesten hadde glemt at Depp kunne være, og returen kler ham. At konflikten med Christian Bales karakter aldri helt slår gnister skyldes definitivt ikke ham. Den byrden må Bale bære selv, fordi han, i motsetning til Depp, ser ut til å ha glemt at hans karakter, politiynglingen Melvin Purvis, er en faktisk person og ikke noe man kan komme unna ved å spille på superheltstrengene. Purvisfår derfor dessverre tidvis et overspent preg vi kjenner fra Batman-versjonen av Bale, komplett med uttrykksløs furethet i ansiktet og sammenbitt alvorlighet a la Bruce Wayne. Gudskjelov har han likevel tatt seg bryet med å fjerne Batmans altfor, altfor parodisk mørke stemmeleie. Det er da noe.

Bales forstyrrende tilstedeværelse er likevel langt fra å ødelegge Michael Manns nyeste prosjekt. Til det er den for stilig, for actionfylt og for sømløst profesjonell. Det kan gjøre filmen lett å avfeie som «pen, men dum» eller «godt filmhåndverk» (eller, som ironiske, onde tunger vil si, simpelthen «Oscar-materiale»), men Public Enemies har definitivt en eim av «mer enn som så» over seg.

Det er filmens heller enn publikummerens problem at jeg ikke klarer å komme på hva «mer» det egentlig dreier seg om. Og det er filmens triumf at det likevel holder lenge.

__________________________
AKTUELL FILM:

Public Enemies har norsk kinopremiere i dag, 24. juli.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*