…se på tre ting vi har lært i det siste?
1. Det utkommer stadig nye grunner til å elske Rachel Maddow.
Gjennom sin innlemmelse i 2011s desemberkalender fikk den liberale politiske talkshowvertinnen endelig den inntil da uutalte gudinnestatusen hun har hatt i deler av redaksjonsrådet, og den ble ikke mindre etter utgivelsen av hennes første bok, Drift: The Unmooring of American Military Power. Boka er et overraskende – for de som tror MSNBC-folk kun er høytropende platthetsmakere og partisan hacks – grundig og velfundert oppgjør med det militær-industrielle kompleks, og rekker over hele veien fra hvordan Kongressen mer eller mindre ga fra seg retten til å sanksjonere krig, til privatiseringen og utkontrakteringen av krigføring, til det faktum at krigene tar mindre plass i mediene nå, selv om de ikke koster mindre i blod og penger, fordi et profesjonelt forsvar har gjort Forsvarets aktiviteter til en interesse og en byrde for et lite mindretall. Boka har fått anerkjennende anmeldelser, en oppsiktsvekkende blurb fra FOX News-sjefen Roger Ailes…og en surmaget omtale fra hauken Leon Wieseltier i magasinet The New Republic, som mener Maddow stenger døra for liberal intervensjonisme. Ham om det. Les boka, og døm selv.
2. Jeremy Renner er ikke homo. Virkelig ikke.
Ikke for å bli eksessivt selvreferende [det toget har vel forlatt perrongen for en stund siden? medred. anm.], men det skulle være kjent for faste lesere at vi er opptatt av folks rett til selv å få definere sin seksualitet, og grensene for hvorvidt og hvordan de vil snakke om den offentlig. Vi har uttrykt frustrasjon over at heterofile kjendiser som mistenkes for å være skaphomoer nesten må doble sin heteroseksualitet for å overbevise tvilerne. Sånn sett har vi heller ingenting imot at skuespilleren Jeremy Renner nylig satte skapet på plass: Han er ikke homo. Helt greit, det. Men i tillegg til denne linja, har vi gjerne lagt til at det betyr noe hvordan den aktuelle kjendisen kveler ryktene. Og her blir Renner nesten aggressiv. Og, som Instinct Magizine syrlig påpekte i sin sak om Renner; hans hardhendte vern om sitt eget privatliv begrenser seg tilsynelatende kun til hans HELT PLATONISKE forhold til menn. Han legger derimot villig ut om sine kvinnelige eks-kjærester. Lenger ute på pluss-siden finner vi ikonet Daniel Radcliffe, som forteller at han ikke hadde problemer med homoscenene i sin kommende biopic om Allen Ginsberg, og homopioneren Harry Hay, som nylig ville fylt 100 år.
3. Mel Gibsons comeback er stilt i bero – igjen.
Det har vært klart i noen år at Mel Gibson er sprø som en rablende, antisemittisk nøtt. Mistankene ble vekket allerede med kassasuksessen The Passion of the Christ i 2004, men ikke bekreftet før en fyllekjørende Gibson ga jødene skylda ikke bare for hans egen oppførsel denne kvelden, men også det meste annet. Av fullt forståelige grunner gjorde dette Gibson radioaktiv som regissør og skuespiller i lengre tid. Med The Beaver, som endelig (?) kom på kino ifjor, skulle comebacket imidlertid settes i bevegelse. I filmen spilte Gibson, på et vis som minnet om den metakommentatorisk maltrakterte Mickey Rourke i langt mer vellykkede The Wrestler (2008), en mann som så var dypt nede i en depresjon at han kun ville kommunisere med omverden via en bever-hånddukke. Jeg likte filmen bedre enn de fleste, men det ville være synd å si at den satte særlig fart på Gibsons filmatiske rehabilitering. Det vil øyensynlig heller ikke det jødiske historiske dramaet han nå hadde i kikkerten gjøre, ettersom filmselskapet som i utgangspunktet ga grønt lys har fått kalde føtter. Jeg har tro på å gi folk flere sjanser, men det ville heller ikke være min første innskytelse å gi en superkjent antisemitt styringen med et drama om jødisk historie. Den offisielle forklaringen er for øvrig misnøye med manuset.