Vi har tidligere rost Daniel Radcliffe for hvor komfortabel han ser ut til å være med spørsmål om homofili. Det må som sagt være irriterende for en heterofil kjendis å gang etter gang måtte avkrefte uttalte eller uutalte homorykter (tenk Taylor Lautner), men det som virkelig løfter den tidligere Harry Potter-stjernen over alle dem som på et litt defensivt vis erklærer at «jeg er hetero men har ingenting imot homofile», er at han til stadighet har brukt sin kjendisstatus til å ta kraftfullt til orde for like rettigheter for hetero- og homofile. Noen ville kanskje frykte at det å påta seg en lederrolle på et saksfelt som er så kontroversielt ikke bare kunne virke fremmedgjørende på fansen, men også fyre opp under homoryktene enda en gang, men Radcliffe later ikke til å bry seg om denslags.

Nå er han riktignok britisk, og temaet er knappest like kontroversielt der som i USA, men jeg tviler likevel på om hans amerikanske agent danser av glede over DanRads offentlige velvillige stillingstagen i homospørsmål. For her er han altså igjen, på forsida det britiske homomagasinets Attitudes årlige Youth Issue, og ikke bare ser han slående vakker ut – som vanlig – han går nesten lenger enn nødvendig i å svare på magasinets til dels intime spørsmål.

Nå som han forhåpentligvis har avsluttet diskusjonen om sin egen seksuelle legning en gang for alle – den sjarmerende gay face-kommentaren i et nå berømt MTV-intervju bør ha sørget for det – har han vendt oppmerksomheten mot spørsmålet om homoekteskap, et tema som tvinger seg oppover agendaen i britisk politikk. Og han er, på gjenkjennelig vis, for det. Ikke overraskende forstår Radcliffe instinktivt at dette ikke er et religiøst spørsmål, men et spørsmål om rettigheter og allment menneskeverd. For øvrig varmer det et ateist-hjerte at han erklærer seg selv om «a militant atheist», men han passer seg for ikke å framstå som nedlatende overfor troende mennesker, og deler til og med noen detaljer om sin (sekulære) jødiske oppdragelse, og hvordan den har – ehhm – merket ham.

Vi var nære ved å utrope ham til en framtidig statsminister etter et intervju han gjorde med The Daily Beast i 2009, basert på de politiske verdiene han la for dagen. Han kritiserte blant annet det britiske Labour for ikke å være tilstrekkelig venstreorienntert, et synspunkt vi deler med ham. Tatt i betraktning britenes antikvariske valgsystem, skuffet han oss imidlertid stort da han i et Attitude-intervju året etter kunngjorde at han ville stemme på Liberaldemokratene. Hadde dette vært 2005-valget og britiske velgerne hadde hatt muligheten til å velge et proporsjonalt sammensatt parlament, ville nok tanken ha strøket flere av oss – da snakket vi tross alt om Tony Blairs Irak-krigerske, frihetsberøvende New Labours kamp for en tredje mandatperiode – men dette var tross alt 2010. Selv om vi i en leder faktisk tok til orde for taktisk stemmegivning på Liberaldemokratene i kretser hvor Labour uansett ville tape, ville Liberaldemokratene tross alt ikke fortelle før valget om de ville støtte en regjering ledet av Labour eller De Konservative. Heldigvis har både vi, Daniel Radcliffe og Labour nå lært av våre feil, og skuespilleren er ikke redd for å snakke om fortidas synder, enten det gjelder hans tidligere alkoholmisbruk, eller at han nå sverger troskap til Ed Milibands Laboour. Den politiske analysen bak linjeskiftet er klartenkt nok; han kaller Liberaldemokratenes leder, visestatsminister Nick Clegg, for statsminister David Camerons «whipping boy«, og hudfletter den liberal-konservative koalisjonsregjeringen for å ha brutt løfter både i utdannings- og skattepolitikken. Han høres ut som en vaskeekte Occu-Potter når han tar til orde for at folk som ham selv burde betale mer i skatt. Vel er det nok et utslag av ønsketenkning når han kaller Labour-leder Ed Miliband for «genuine[ly] left-wing«, men hvis det er det han vil høre, så er vi enige også der.

Hvis vi setter politikken til side et øyeblikk, er den unge mannen som kommer til syne, også som vanlig, en sympatisk og jordnær type. Han innrømmer at han har «en mørkere side [ved sin personlighet],» hvilket bare gjør ham mer menneskelig, selv om det hadde vært enklere og mer behagelig for oss alle om han istedet bare hatt tatt på seg en lykkelig maske til enhver tid, og erklærte seg uovervinnelig. Han har heller ingen problemer med å bli betraktet som et sex-objekt av homofile menn. Jeg synes ofte det kan være irriterende når homopressen  forsøker å koke alle spørsmål ned til noe homorelatert, men i dette intervjuet gir det full uttelling. På spørsmål om hva han tenker om at han kan være masturbasjonsmateriale (mine ord, ikke hans) for homofile, svarer han:

It’s fine if people want to make me the subject of their sexual fantasies – good luck to them, fantastic. I’m honoured to be in their dreams. (…) [I]t’s very flattering and not something to object to at all. The other day, my girlfriend Rosie asked me, “Do you find it weird that some of your gay mates think about you sexually?” I’ve never really thought about it but I don’t care – if they want to it’s fine (…)

Jeg tror det er så nær et perfekt svar det går an å komme på et så direkte spørsmål. Ikke bare får han inn en referanse til kjæresten sin – han er nemlig hetero, må vite – men, jeg mener, «I»m honoured to be in their dreams«? Uavhengig av at enkelte av de drømmene kan tenkes å være av det kinky slaget, så er det jo nesten poetisk, det hele.

Når hans politiske synspunkter nå i tillegg endelig ser ut til å matche partivalget, ser jeg ingen grunn til ikke å gi ham min stemme. Til hva som helst, egentlig.