Hvor særpregede er egentlig The Killers? Det er kanskje et kjedelig spørsmål, enn så lenge deres selvsikre luksusrock fungerer så fint som den stadig gjør på bandets fjerde studioalbum, Battle Born. Vel, deres fremste kjennetegn og tydeligste signatur er og blir frontfigur og vokalist Brandon Flowers. Band av Killers’ støpning, som i hele sin holdning, og helt siden brakgjennombruddet med Mr. Brightside fra debuten Hot Fuss (2004), har signalisert en ambisjon om å oppfattes som et av verdens største band, er alltid avhengige av en stemme folk kan henge soundet deres på. Du vet; U2 har Bono, Coldplay har Chris Martin, og The Killers har Brandon Flowers. Det er som det skal være. Han sørger for at en Killers-låt er gjenkjennelig, men har samtidig tilstrekkelig av den ubestemmelige «tilstedeværelsen», både på plate og på scenen, til at jeg beholder interessen.
Jeg lånte først øre til Battle Born med en forventning om at den skulle innebære en slags tilbakekomst til utgangspunktet for gruppa. Og joda, 2008-utgivelsen Day & Age føltes tidvis som et slags avvik fra normalen i Killers-katalogen, med sine avstikkere inn i dansegulvfyller-territorium, tydeligst på superhiten Human, men hørbart også den mildt funk-inspirerte Joy Ride. Men sett under ett er Killers’ totale produksjon egentlig overraskende konsistent, ikke minst fordi den bindes samme av Flowers’ vokale nærvær, og en lojalitet til iørefallende, synthdominert rock. I dette perspektivet er det også lettere å hente fram igjen Sam’s Town (2006), andrealbumet som kom ut dårlig i sammenligning med Hot Fuss. Albumet er selvfølgelig for langt, det er alle Killers-album, men stammen (When You Were Young, Bling (Confessions Of A King), Read My Mind, For Reasons Unknown), og er det likevel lite å utsette på.
På samme måte har Battle Borns førstesingel, Runaways, akkurat den rastløse energien jeg ønsker meg, majestetisk dundret hjem av øredøvende gitarer og den allestedsnærværende synthen, og tilmed toppet av en nokså sår tekst. Første verset på åpningslåta Flesh And Bone ser riktignok merkelig ut på papiret («Refusing to heed the yield I penetrate the force field»), men den lander likevel på riktig side av Bono, en annen høytflygende signatur-vokalist Flowers virker å ha stjålet noen triks fra. Og så er det solskinnspopen («That don’t matter now, life goes on/Halleluja, the trouble’s gone») på uimotståelige From Here On Out, det synthfrie unntaket som bekrefter regelen, der den legger seg nærmere Tom Petty enn bandets vanlige åttitallsflørt. Jeg kunne nevnt de springsteenske refrengdetaljene på smittende The Way It Was, eller hintet av Alphaville på Miss Atomic Bomb, ikke for namedroppingens skyld, nødvendigvis, men for å understreke at det egentlig er veldig mye fint å hente i Killers’ forsøk på underlegge sitt eget sound inntrykk fra hele rockens meny.
Så hvorfor elsker jeg det ikke? Kan hende sitter jeg fast i fortida. Inntil de overgår det, vil jeg ikke komme unna å sammenligne et nytt Killers-album med Hot Fuss, etter mitt syn fortsatt karrierens klare bestenotering. Og kanskje er det ikke så utimelig likevel, dersom det stemmer, som jeg har hevdet, at bandets katalog henger bedre sammen enn jeg først antok. Hot Fuss høres, om enn den er aldri så ihjelspilt av så vel meg som av musikkansvarlige i alle medier (Somebody Told Me og All These Things That I’ve Done er åpenbart perfekt montasjemusikk i sportssendinger!), fortsatt likeframt hardtslående ut, og Flowers’ holdning er så selvsikker at den gir assosiasjoner til gamle dagers glamrock. Flesh And Bone er som nevnt en riktig drivende låt, men prøv å høre den direkte etter en av radiohitene fra Hot Fuzz: Høres ikke det overproduserte pådraget i refrenget litt mer kalkulert stadionrockaktig ut? Kunne den ikke vært gjort litt renere og rett på, uten å miste noe særlig av det umiddelbare? I en slik sammenheng sliter Battle Born også, i likhet med Sam’s Town og Day & Age, med at jeg etter hvert får litt problemer med å holde på konsentrasjonen. Den avslutter sterkt, med nevnte From Here On Out, balladen Be Still og tittelsporet Battle Born, men mellom åpningen og avslutningen sniker likegyldigheten seg inn. Verken Here With Me, A Matter Of Time (på tross av puddeltock-koring) eller The Rising Tide gjør særlig inntrykk.
Men til sjuende og sist er det kanskje ikke så nøye. The Killers kommer formodentlig aldri til å kjempe seg til en plass blant mine absolutte favorittband. Men fire år er lenge i musikkbransjen, og etter Day & Age var jeg egentlig klar til å konkludere med at jeg var ferdig med dem. Det hinderet har de med letthet klatret over med Battle Born. Og viktigere: Jeg sa faktisk det samme etter at jeg hadde hørt dette albumet for første gang. Førsteinntrykket var ganske bra, men jeg var ikke sikker på hvorfor jeg skulle gidde å høre på en andre gang. Siden jeg gjorde det, har det blitt flere, og det vokser. Oppdrag utført.
________________
AKTUELL MUSIKK:
The Killers: Battle Born (Island/Universal, 2012) ble sluppet forrige uke.