Det kan virke som en selvmotsigelse å anklage en selvbiografi for å være for selvopptatt, men det er nettopp det sterkeste inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest den episodiske og oppdragende memoarboka til Backstreet Boys-medlemmet Nick Carter. Det har ikke minst med bokas mildt sagt aparte ambisjonsnivå å gjøre. Facing the Music and Living to Talk About It er nemlig like mye en sjangertro selvhjelpsbok, som den er en tradisjonell samling anekdoter og opptegnelser om et hardt kjendisliv.
Det harde kjendislivet er likevel bokas omdreiningspunkt, enten det dreier seg om en trøblete barndom, kranglevorne søsken, søsteras selvmord, eller Nicks kontinuerlige kamp med alkohol- og narkotikaavhengighet, overspising eller et ustyrlig temperament. Men det hele er låst inne i en altfor rigid struktur hvor hver eneste skriftemålsaktige innrømmelse av slik menneskelig tilkortkommenhet må følges opp av en endeløs strøm av oppbyggelige råd om hvordan du, kjære leser, kan lære av superstjernens feil. Ambisjonen er ellers sympatisk nok, så fremt du klarer å kvitte deg med fornemmelsen av at Carters anbefalinger vekselvis smaker av kalkulert ydmykhet og naive coaching-plattheter: Nick sliter med følelsen av å ha skuffet mange i sitt ennå unge liv, ikke minst seg selv, og nå vil han gi noe tilbake.
Denne i og for seg beundringsverdige viljen til å by på seg selv gir imidletid boka et visst monotont preg. Det er faktisk en grense for hvor mange ganger det er interessant å høre den gamle boybandgutten grave i sin døddrukne og sløvede hukommelse på jakt etter nye og gamle ydmykelser, opp- og nedturer (i enhver betydning). før iallfall min interesse avtar. Dessuten er det altså oppsiktsvekkende hvor mye Carter byr på seg selv, uten å by på særlig mye av det som gjorde ham berømt i utgangspunktet, nemlig musikken og livet som Backstreet Boy.
Hvis han har tatt dette valget for å beskytte bandkollegaene er det i og for seg et forståelig valg, men det svekker leseopplevelsen. Vi forstår at kjempesuksessen i ung alder bidro til skubbe ham utfor opptil flere stup, men dynamikken innad i bandet forblir på mange måter innhyllet i tåke. Bandmedlemmene omtales for eksempel gjentatte ganger ved fullt navn. Vi får vite at «Kevin Richardson» og «Brian Littrell» forsøkte å ta den unge Nick under sine vinger, og at samme «Kevin Richardson» var den som i sin tur inspirerte Nick til å begynne å lese selvhjelpslitteratur. På sitt vis er det naturligvis forfriskende at Carter ikke har villet skrive en selvbiografi som eksisterer mest for å smigre fansen, men måten Backstreet Boys mer eller mindre er skrevet ut av hans egen vekst-og-fall-historie på, bidrar til å gjøre boka «trangere», mer selvopptatt og mindre klargjørende enn den ellers kunne blitt.
Når det er sagt, er det små avsnitt her som vil være interessante for folk som har fulgt Nick Carter opp gjennom åra. Beskrivelsene av innspillingen av den spektakulært mislykkede dokusåpen House of Carters gir en sår bakgrunnshistorie til et av nyere fjernsynshistories mest ubehagelige og minst severdige kapitler. Nick byr seerne på en uforbeholden unnskyldning, men forklarer at han inviterte et TV-team inn i det kaotiske familielivet for å forsøke å holde bedre styr på sin brokete familie. Lillebror og fallert medpopstjerne Aaron var allerede på oppløsningens rand, og søstrenes eksponeringsbehov var i utgangspunktet en brukbar mulighet for å samle familien om et fellesprosjekt, men resultatet ble istedet at alle gamle demoner ble vekket på nytt. Eldstebror Carter forteller eventuelle sjokkskadde seere at den høylytte og selvhevdende omgangsformen stammer fra en oppvekst preget av omsorgssvikt og manglende kjærlighet. Her finner jeg liten grunn til å tvile på framstillingen. Det at et typisk trainwreck-kapittel som dette er bokas sterkeste, forteller imidlertid mye om hva slags bok Facing the Music er blitt. Så fattig som den er på skildringer av livet utenfor den private og tildels intime bobla, blir jeg som leser nesten mot min vilje tvunget til å betrakte historien om Nick Carters gradvise undergang gjennom en velkjent, om enn skremmende Lindsay Lohan/Miley Cyrus(ish) linse.
Hovedinntrykket som står igjen etter endt lesning er derfor av en popstjerne som prøver, ofte for hardt, og som i selvhjelpsbiografiem ofte ender opp med å forsøke å gjøre sin egen historie mer allmenn enn den egentlig er. Han har den nyfrelstes glød i pennen når han forteller om sitt nye trenings- og diettregime («Visste du at et lite eple inneholder hele [gisp!] 60 kalorier?») og innrømmer at mange mener han har beveget seg for langt i slanke- og sunnhetsfundamentalistisk retning. Likeledes kan han enkelte steder falle for fristelsen til å kombinere generelle råd med passiv-aggressive formaninger om at det meste koker ned til personlig viljestyrke. For øvrig noterer jeg at Carter etter sigende sluttet å røyke ved å kle seg i en t-skjorte med antirøyke-budskap i tre måneder. «Hvis det fungerte for meg, finnes det helt sikkert noe som kan virke for deg også,» oppfordrer han kompisaktig.
I innsjøen av mer eller mindre godt motiverte musikkbiografier, er det ingenting som tilsier at ikke Nick Carter kunne rettferdiggjøre en selvbiografi. Men denne boka er ikke måten å gjøre det på. Dermed er jeg etterlatt i den merkelige posisjonen at jeg nesten ønsker meg et bind til, der han kan fortelle en bredere historie, mer fra studio og bandbussen enn fra doskåla og tredemølla.
___________
AKTUELL BOK:
Nick Carter: Facing the Music and Living to Talk About It ble utgitt av Bird Street Books i september.