I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2013. I dag: Historikerens dyneløft.
******
Årets pussigste akademiske såpeopera utspilte seg i mai, da den konservative økonomihistorikeren Niall Ferguson kom til å si at når økonomen John Maynard Keynes kunne gå inn for underskuddsbudsjettering i krisetider som sendte regningen til framtidige generasjoner, så var det fordi Keynes var barnløs, og dessuten homofil. Logikken går omtrent slik: Siden Keynes var en barnløs homo, kunne han tillate seg å tenke egoistisk og kortsiktig, og Niall Fergusons definisjon av egoisme er å prioritere økonomisk vekst og lav arbeidsledighet på kort sikt gjennom motkonjunkturpolitikk. Ferguson insinuerte også, på ikke videre subtilt vis, at når Keynes så likevel var gift med en kvinne, så må de nok ha vært for å snakke om poesi hellen å enn for å sikre reproduksjon, for å si det slik. For, du vet, poesi = homo. Eller no’.
Det ble et veldig leven, naturligvis. Ferguson rodde raskt i land og beklaget at han hadde tolket Keynes økonomiske teorier biografisk, og dessuten «glemt» at Keynes’ kone gjennomlevde en spontanabort. Etter noe graving ble beklagelsen likevel stående i et litt underlig lys, ettersom det kom fram at han i en av sine tidligere bøker hadde antydet at Keynes’ syn på Versailles-traktaten etter første verdenskrig ble påvirket av at den britiske økonomen var tiltrukket av en tysk bankmann. Ferguson modererte også sin opprinnelige beklagelse.
I tilfelle noen lesere skulle være fristet til å avskrive Keynes som en følelsesstyrt talltrikser som slumpet til å komponere en mye brukt økonomisk teori, påpeker vi kort at han var en av sosialøkonomiens store autoriteter i det tjuende århundret, en anerkjent liberal økonom hvis tanker om ekspansiv økonomisk politikk i krisetider og forsiktighet i gode tider til denne dag har vært en av bunnplankene særlig i sosialdemokratisk motkonjunkturpolitikk.
En positiv bieffekt av «Keynes-gate» var dog at vi fikk en grunn til nok en gang å fråtse i andre eksempler på Fergusons intellektuelle latskap. Hans pinlige bredside mot Barack Obama på Newsweeks forside trakk vi fram i desemberkalenderen allerede i fjor, men det er også verdt tida å lese Michael Linds oppgjør med Ferguson på Salon, og Pankaj Mishras slakt i London Review of Books fra 2011. Ferguson har i etter hvert mange år blitt brukt som et slags europeisk sannhetsvitne av amerikanske konservative, og han har takket for tilliten ved å slakke farlig av på de faglige kravene for å oppfylle ønskene til sine beundrere. Resultatet har altfor ofte blitt at Ferguson har kunnet levere skarpt vinklet og debattskapende stoff, som dessverre (eller heldigvis) viser seg å stå på leirføtter når noen går premissene hans nærmere etter i sømmene. Det var ikke få av Fergusons kritikere på venstresida som gikk og ventet på et «keiserens nye klær»-øyeblikk, men selv ikke de største optimistene kunne drømme om at han skulle begå så mange feil på så kort tid.
Hvis vi til slutt returnerer til historikerens ulykksalige dyneløft, vil jeg dele mitt absolutte favorittøyeblikk fra Fergusons familieplanleggingsduell med Keynes – denne tweeten kom fra kontoen til @AMEIRCAblogGay 4. mai:
The Gay Agenda: 7am Wake
. 8am Gym. 9am Talk poetry w/ beard. 10am Don’t have kids. 11am Destroy global economy. Noon: Drinks.