Fra arkivet: Stille før stormen

Denne helgen avholdt de danske sosialdemokrater partikongress, den første siden det nedslående valget høsten 2007. Helle Thorning-Schmidt er urørlig som leder, på tross av triste meningsmålingstall for partiet (SFs pene fremgang er likevel med på å sikre opposisjonen flertall på enkelte meningsmålinger). Likevel er det verken meningsmålinger eller framtidstro det har handlet om på kongressen. Slik kan det umulig bli når det statsbærende partiet i etterkrigstiden skal ta farvel med to av de fremste statsbærerne i moderne dansk politikk, nestorene Poul Nyrup Rasmussen. Rasmussen, den tidligere statsministeren, takker for seg i valgte verv etter to perioder i Europaparlamentet, mens den kreftsyke Auken er ved å legge inn årene etter en mannsalder i toppen av Socialdemokraterne.

Som en skygge over de to mennenes farvel ligger de maktkamper de har ført for og i sitt parti. Nyrup veltet Auken i 1992, og Auken var med på velte Nyrup igjen etter valget i 2001. De gamle Nyrup- og Auken-fløyene ligger på været i øyeblikket, men kan væres i det daglige hos sosialdemokratene i vårt naboland.

For anledningen børster støvet av artikkelen Stille før stormen, skrevet for Skrivekollektivet 6. april 2005, en drøy uke før Nyrup-kandidaten Helle Thorning vant ledervalget over Aukens kronprins Frank Jensen.
_____________________________________

I korridorene drømmer de danske Socialdemokraterne fortsatt om en ordentlig lederkandidat.

Det er 8. februar, og valgdag i Danmark. Anders Fogh Rasmussens samarbeidsregjering av Venstre og Det Konservative Folkeparti blir gjenvalgt med komfortabel margin, godt hjulpet av de Konservatives store seier og Dansk Folkepartis overraskende mandatframgang. Opposisjonens største parti, Socialdemokraterne (S), gjør oppnår et katastrofalt resultat på ynkelige 25,9 %, og ikke overraskende går den gamle partisliteren Mogens Lykketoft av som leder. Han veit at historia ville fare pent med ham – ingenting er mer populært enn en avgått, sosialdemokratisk leder. Det er bare en hake ved det hele, og det er at det må velges en ny sjef, og det finnes ingen uttalt etterfølger. Og alle som har fulgt et sosialdemokratisk maktskifte før, veit at det sjelden går stille for seg.

Nå, nesten to måneder seinere, er valgprosessen snart over. Om under ei uke vil S ha valgt den personen som skal velte Anders Fogh ved neste korsvei. Grunnen til at det har tatt så lang tid, er at partiet for første gang har sendt ledervalget ut til uravstemning. Det betyr at det ikke lenger kun er partitoppen, men alle Socialdemokraternes drøyt 50. 000 medlemmer som skal stemme over hvilken av to kandidater som skal overta den ledige plassen som leder og statsministerkandidat.

Den første som meldte seg som var Frank Jensen. Det var ingen overraskelse. Gjennom mesteparten av Poul Nyrup Rasmussens regjeringstid på 90-tallet var Frank Jensen den soleklare kronprinsen. Til tross for sin unge alder ble Jensen tildelt tunge ministerposter av Nyrup, men han har ikke kommet seg ut av skyggen etter Nyrups avskjed med dansk politikk. Når Mogens Lykketoft tok over som leder i 2002, ble Jensen ikke engang nevnt som alternativ. At han meldte seg denne gangen var derfor ikke akkurat noen bombe.

Den andre kandidaten medlemmene kan stemme på, heter Helle Thorning-Schmidt. Hennes kandidatur er noe mer overraskende, ettersom hun ikke er noe etablert navn i dansk politikk. Thorning-Schmidt har fått sin politiske skolering gjennom Europaparlamentet, hvor hun satt som sosialdemokratisk representant fra 1999 til 2004. Hun ble valgt til Folketinget i februar, og har dermed nettopp begynt på sin parlamentariske karriere i Danmark. I Europaparlamentet var Helle Thorning-Schmidt aktiv i arbeidet med den kontroversielle loven om støyvern av arbeidsplasser. Hun får godt skussmål for sitt arbeid av flere tunge navn i EU-politikken.

I sine valgkampanjer har de to kandidatene lagt vekt på å trekke opp forskjellene som finnes mellom dem. Frank Jensen har forsøkt å etablere seg som ”venstresidas kandidat”, blant annet ved å snakke om en ny klassekamp i Danmark. Jensens poeng er å sette fokus å på de hundretusener av dansker som står uten de samme muligheter som flertallet i Danmark, og gjerne er isolert fra fellesskapet gjennom arbeidsledighet eller sosiale problemer. På denne måten håper Jensen at S skal vinne tilbake de velgerne som ved de siste valgene har stemt på høyrepopulistiske Dansk Folkeparti. I skarp motsetning til dette har Helle Thorning-Scmidt valgt å vektlegge middelklassen. Thorning-Scmidt ønsker å målrette innsatsen mot det breie lag av folket, fordi hun mener at veien til valgseier for Socialdemokraterne går gjennom å tiltrekke seg de tidligere sosialdemokratiske velgerne som nå stemmer på sentrums- og høyrepartier som Radikale Venstre og Venstre. Derfor taler hun også varmt for å opprettholde den sosialdemokratiske konsensusen om en hard linje i innvandringspolitikken, som Frank Jensen har uttalt seg kritisk om ved noen anledninger.

Med så klare meldinger som utgangspunkt, er det få som tror på Mogens Lykketofts uttalelser om at det egentlig er få politiske forskjeller mellom kandidatene. Tvert i mot skriver Jensens venstredreining og Thorning-Schmidts midtsøkende linje seg inn i den gamle ideologiske striden som har prega partiet siden 1992. Da ble den venstreorienterte Svend Auken kasta som S-leder til fordel for den mer sentrumsorienterte Poul Nyrup Rasmussen.

I 1992 var Frank Jensen Aukens mest uttalte støttespiller, og mange mener at det er grunnen til at Jensenikke har vært noen aktuell lederkandidat tidligere. I dagens debatt har Nyrup satt sin politiske tyngde inn på å få Helle Thorning-Schmidt valgt, mens Svend Auken nå er blant Jensens viktigste forkjempere. Jensen-fløyen, som også teller innflytelsesrike folk som tidligere statsminister Anker Jørgensen og tidligere folketingspresident Erling Olsen, frykter at et sentrumsorientert sosialdemokrati vil drukne i kampen om velgerne på midten. På den annen side hevder Thorning-Schmidts støttespillere, blant dem LO-leder Hans Jensen og DSUs leder Jacob Bjerregaard, at en venstredreining vil føre til en årelang ørkenvandring som vil isolere partiet fra påvirkning på den sittende regjeringas politikk.

Men det finnes en joker i dette spillet, som vil få stor innflytelse i S i åra som kommer. Hun heter Mette Fredriksen. Fredriksen er den egentlige arvtakeren etter Nyrup og Lykketoft, men med sine 27 år mener hun at hun er for ung til å bli leder nå. Hun kommer helt klart til å få en sentral plass i ledelsen uansett om Frank eller Helle blir valgt, og prøver derfor å gå gjennom valgkampen uten å støtte noen kandidat. Men skulle hun offentlig støtte noen av dem, ville det være et stort pluss for vedkommende. Mette Fredriksen er så populær, at mange håper at den nye lederen taper neste Folketingsvalg klart, sånn at veien står åpen for Fredriksen når nederlaget er et faktum.

Sjøl om Fredriksen er min favoritt, er det viktig for meg at Frank Jensen blir valgt, og det er ikke bare fordi jeg politisk står mye nærmere Frank enn Helle. Nei, en annen faktor er enda viktigere, og det er at en seier til Frank Jensen kan reversere den pragmatiske designer-politikken som har ødelagt så mye for Socialdemokraterne siden Poul Nyrups exit i 2001. Med Frank Jensen kan S gjenetablere seg som et parti med et aldri sviktende fokus på de mest utsatte gruppene i det danske samfunnet. Det er viktigere å sikre velferden for dem som trenger det mest enn å lytte til de velbeslåttes klager på antallet utlendinger i nabolaget. Det er på et slikt grunnlag Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet skal vinne valget i Norge i september, og der på den måten Frank Jensen skal feie Anders Fogh ut av regjeringskontora når sjansen byr seg neste gang.

Tirsdag 12. april får vi vite om han får sjansen til det.
__________________________

Artikkelen ble første gang publisert 06.04.05, og hentet frem igjen fra arkivet 08.09.08.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*