Maine har makten

Før vi gir oss aldeles hen til spekulasjoner om hva slags politiske avveininger Maines republikanske senator Olympia Snowe gjorde seg før hun stemte for demokraten Max Baucus’ forslag til helsereform i Senatets finanskomite på tirsdag, vil jeg bare si en ting. Det kan faktisk hende at Snowe rett og slett fulgte sin politiske overbevisning. At hun simpelthen mener at det amerikanske helsevesenet nå altfor lenge har fått vist sin utilstrekkelighet, og at tiden er inne for historiske reformer. Hun er moderat, kunnskapsrik og ikke dogmatisk. Bare så det er sagt.

Men samtidig står det ikke til å nekte for at det å stemme for forslaget antagelig var det eneste Snowe kunne gjøre dersom hun fortsatt ville ha avgjørende innflytelse på hvilket lovforslag som tas opp til endelig avstemning i Senatet. Ved å bryte den samlede republikanske motstanden har hun riktignok gitt Baucus og demokratene et (fortjent) skinn av tverrpolitisk enighet, men hun vet også at nettopp dette symbolet er så viktig for flertallsleder Harry Reid og president Barack Obama, at de vil strekke seg meget langt for å beholde støtten hennes. Det skjer uten alverdens politiske kostnader for Snowe, som er kjempepopulær i hjemstaten og dessuten ikke står til gjenvalg før i 2012. Men det sikrer trolig at Reid vil kjempe for å sørge for at det endelige forslaget ikke oppretter en offentlig helseforsikringsordning, et tiltak som kan støte bort Snowe og skape splid blant Senatets konservative demokrater. Det er synd for velgerne, som får en dårligere reform, men dersom man stadig ikke er interessert i å benytte seg av regler som tillater filibustersikre vedtak med simpelt flertall, er det antagelig den beste veien til en politisk seier.

Ved første øyekast framstår avstemningen i finanskomiteen dessuten som en prestisjeseier for Max Baucus. Han kan nå, med en viss rett, vise til at de mange månedene med forhandlinger med Olympia Snowe førte fram, og han fikk dessuten alle komiteens demokrater med på laget. Men det er samtidig viktig å huske på at vedtaket i komiteen først og fremst er et vedtak for å fortsette den politiske prosessen. Snowe dekket seg bak at hun ikke ville forplikte seg til å stemme for et endelig reformforslag før hun hadde sett det, og mer liberale demokratene vil nettopp forsøke å få gjennomslag for endringer som kan føre Snowe over i nei-leiren igjen. Både New York-demokraten Chuck Schumer og West Virginias Jay Rockefeller (D) har lovet å fremme forslag om en offentlig forsikringsordning, noe Snowe kategorisk har avvist. Noe av det mest fascinerende med Senatet er i det hele tatt i hvor stor grad det faktisk består av hundre selvstendige senatorer. Vi har ingen garanti for hvilket hensyn som vinner fram hos den enkelte når ønsket om å skrive et best mulig vedtak stanger mot hva som er det beste politisk oppnåelige for Obama-administrasjonen.

Og det er viktig og riktig at det er slik. New York Times har helt rett de på lederplass idag ikke bare leverer et sterkt forsvar for en offentlig helseforsikringsordning, men også argumenterer for behovet for rausere økonomiske støtteordninger til fattige familier. Når man stadig ikke ønsker å frikople helseforsikring fra tilknytning til arbeidsmarkedet, er det klokt å pålegge folk å kjøpe forsikring. Det sørger for å spre risikoen blant alle kjøper, og kan holde prisene nede. Men dersom dette systemet skal fungere rettferdig, er man også nødt til å sørge for at folk faktisk har en rimelig mulighet til å kjøpe forsikring uten å havne i et økonomisk uføre. Å straffe folk økonomisk for noe de ikke har råd til, er åpenbart kontraproduktivt, og kan skade presset for reform. Bedre økonomiske støtteordninger er ikke billig, men det er viktig at Kongressen setter av pengene som trengs, slik at man ikke erstatter en urettferdighet med en ny.

Om ikke Senatet tar grep, så blir det opp til Representantenes Hus. Huset har nå i månedsvis drevet sin egen prosess, samtidig som både speaker Nancy Pelosi og mer konservative demokrater har ønsket å avvente Senatets handling. Pelosi og flertallsleder Steny Hoyer kan være relativt trygg på at Huset til slutt kommer til å vedta en reformpakke som både er dyrere og mer liberal enn senatsversjonen, men vil samtidig forsøke å gi konservative demokrater anledning til å ta lokale hensyn i sin stemmegivning. De blir opp til demokratenes sentrum/venstrefløy å sørge for at Pelosi utstyres med et lovforslag som inneholder ikke bare en offentlig helseforsikringsordning, men og rausere støtteordninger. Det er nok også et betydelig håp hos det sannsynlige liberale mindretallet i Senatet. Når de til slutt vedtatte lovforslagene så skal samordnes mellom Senatet og Representantenes Hus, er det venstrefløyens håp at Huset kan få inn noen siste liberale merkesaker, under trusselen om at kompromisset kan bli felt dersom Pelosi ikke får et visst gjennomslag.

Om hun kommer til å få det, er imidlertid høyst usikkert. Washington Posts Ezra Klein kunne nemlig tidligere denne uka fortelle at Olympia Snowe har blitt lovet en plass ved forhandlingsbordet når Harry Reid, Max Baucus og Chris Dodd skal bli enige om hvordan Senatets forskjellige lovforslag skal smeltes sammen til det forslaget det til slutt skal voteres over. Det betyr ikke bare at Snowe får avgjørende innflytelse på premissene for avstemningen, men er også et tydelig signal om at Reid er villig til å gå langt for å holde henne fornøyd. På grunn av filibustertrusselen og et smalere flertall har Reid dessuten bedre kort enn Pelosi når han skal argumentere for hvorfor Senatets versjon bør vinne fram i de endelige samordningsforhandlingene (etter at Senatet og Huset eventuelt har vedtatt sine respektive forslag).

Det er er ennå uklart hva Snowe kan komme til å kreve for fortsatt lojalitet, men det er sannsynlig at hun har to nært sammenknyttede krav. For det første at en innføring av en bred, landsomfattende offentlig forsikringsordning er uaktuell. Og for det andre at en istedet kan gå inn for en mekanisme som gir anledning til å opprette en slik ordning i enkelte delstater etter en viss tidsperiode, dersom det skulle vise seg at de andre reformforslagene ikke lykkes i å redusere prisene og sørget for at flere mennesker blir forsikret. Navnet på denne tilnærmingen – the trigger option – er slik sett ganske passende. Hensynet til et tverrpolitisk image har gjort at Harry Reid har latt Olympia Snowe legge fingeren på avtrekkeren. I praksis er det hun som kan fyre av startskuddet for helsereformens siste fase.
________________________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.