Som tidligere Boyzone-fan reagerte jeg med sterkt vemod på forrige ukes melding om at gruppas medvokalist, Stephen Gately, er død. Jeg skriver tidligere ikke fordi vi ennå ikke vet hva som skjer med gruppa etter dette, og ikke fordi jeg føler behov for å ta avstand fra det, men fordi jeg ikke har følt noe behov for å høre på dem på riktig mange år. Men det er noe med det at man ikke setter virkelig pris på noe før det blir tatt fra deg. Jeg er iallfall ikke mer forhenværende enn at jeg har hatt deres største hits i ørene kontinuerlig hele uka.
Kanskje var det også dette vemodet som gjorde at det umiddelbart føltes så riktig når The Guardians musikkblogger Peter Robinson ga sin minnepost tittelen Stephen Gately summed up Boyzone: cute, cheerful and clearly having a ball. Det var liksom en passelig respektfull måte å innkapsle karrieren til en gruppe som var så trygg og forutsigbar at den ikke lar seg kanonisere, selv ikke blant boybands, men som det ikke er tiden for å skjemte med. Men traff det? Var Stephen Gately virkelig som Boyzone? Og var Boyzone slik Robinson beskrev dem?
Nei. Det kan godt være at Stephen Gately kan oppsummere Boyzone, men Robinsons beskrivelse kan ikke nødvendigvis oppsummere noen av dem. Cute er ikke viktig her, enten du tenker på den kan hende sjarmerende popinderligheten, eller på det ukontroversielle at flere av bandets medlemmer ikke akkurat virket overbelastende på øyet. Hvorvidt Gately storkoste seg som Boyzone-medlem eller ikke, er jeg heller ikke i noen som helst posisjon til å bedømme, selv om ingenting tydet på noe annet. Det er cheerful jeg reagerer på.
Uten å påstå at låtene var tynget av noen påfallende dybde, og fullstendig klar over at det også fantes en håndfull kjente uptempo-hits, klinger dette litt merkelig for meg. Det var ikke Picture Of You, Together eller Love You Anyway som definerte Boyzone. Det var Words, Love Me For A Reason, Every Day I Love You, Baby Can I Hold You, Words, Love The Way You Love Me og No Matter What. Ballader alle sammen, og ingen av dem spesielt lystige. Det var slik det skulle være. Boyzone måtte gjerne selge plater til hormonelle ungmennesker. Men musikalsk var de like tydelig innrettet på ikke å støte vekk også litt eldre (særlig kvinnelige?) platekjøpere. De sang ikke veklingende og trygge coverversjoner for at den unge garde skulle få ørene opp for Cat Stevens, Bee Gees eller Tracy Chapman. Det var det kunne få til uten å skremme bort noen av målgruppene. Boyzone skulle ikke nødvendigvis være som Backstreet Boys, eller engang som Take That. Ikke tenk cheerful. Tenk heller safe.
Og i alt dette spilte altså Stephen Gately annenfiolin. På låter som alt i utgangspunktet ikke flommet over av lystighet, ble det hans oppgave å kanalisere den musikalske inderligheten som Ronan Keating mykt nasale hovedvokal ikke allerede hadde absorbert. Gately var han andre, penere ungdommen som måtte gi sine ooh og aahh en ekstra omdreining for i det hele tatt å synes. Men dette er også en viktig del av grunnen til at jeg alltid likte Stephen best i Boyzone: Han var ikke Ronan Keating. Uten å være Ronans motsetning, ga han aldri inntrykk av å føle at han var for stor for Boyzone, eller for den saks skyld at Boyzone var store for denne verden. Ronan passet simpelthen så godt inn i den forhåndskonstruerte Boyzone-pakken at jeg mistenker ham for å tatt grep om gruppas markedsføringsstrategi allerede tidlig. Det er jo suspekt nok i seg selv. Og så, etter noen år med tverrgenerasjonell megasuksess, påtok han seg tilmed – alltid den perfekte – å skape en neste generasjon irsk boyband. Westlife har idag flere singler som har gått rett til nummer en på britiske hitlister enn The Beatles. I en slik sammenheng er det mer korrekt å betrakte Stephen Gately som Ronans mer innesluttede og ydmyke motsetning. Det var i seg selv grunn god nok til å ha sympati med ham.
Og så var han homo. Det hadde ikke vært en selvstendig grunn til å foretrekke ham framfor den glattere, supersmarte dynastibyggeren Ronan Keating, om det ikke var for at det faktisk er ganske viktig. For, som magasinet Attitude peker på i sitt minneord; Stephen Gately har faktisk en hel del av æren for at det idag ikke lenger er noen som tror at et homofilt bandmedlem betyr kommersielt selvmord for et boyband. (Se nå bort fra det underlige i at en slik markedsteori i seg selv galant ignorerer at homopublikummet i seg selv ofte er den aller mest lojale delen av disse gruppenes fanbase.) Det skal ikke holdes imot en pioner blant homofile musikalske rollemodeller at han ble presset ut av skapet fordi Storbritannias notorisk nedrige tabloider truet med å sprenge det for ham. Å dyttes foran i flokken krever mot. Jeg er overbevist om at Will Young, Gareth Gates, Mark Feehily (Westlife) og mange andre er takknemlige.
Og her kan det være at jeg etterrasjonaliserer en smule; men er det kanskje ikke her Peter Robinsons karakteristikk gir mening likevel? For skjedde det ikke noe med Stephen Gately etter dette? Uansett om det var utenfor eller innenfor Boyzone, før eller etter comebacket, synes jeg det var noe lystigere, mindre alvorstungt over ham etter at den store nyheten sprakk i 1999. Som Robinson også påpeker fikk han anledning til å omfavne sin kjærlighet til Disneys kitschy drømmeverden, og han ble tilsynelatende en tryggere offentlig person. Han rakk også å inngå partnerskap med kjæresten Andrew Cowles.
Når jeg som tidligere Boyzone-fan likevel helst ønsker å minnes Stephen Gately med vemod, er det ikke fordi jeg ikke har respekt for ham som symbol på framskritt og åpenhet. Det er fordi jeg da hadde sluppet å forholde meg til at Jan Moir, i en artikkel i Daily Mail, bruker omstendighetene rundt Gatelys tragiske død til å fyre av en tendensiøs bredside mot ‘myten’ at homofile kan leve i lykkelige partnerskap. Et smakløst overtramp, javisst. Men nå er også det en del av minnet om Stephen Gately. Det er trist.
Det også.
**
Jørgen Lien
Tilbakeping: Skrivekollektivet » Desemberkalenderen: Ang. hat