Arbeiderpartiet slaktes av velgerne på høstens meningsmålinger. Trenden er nedadgående og det er ingen tegn til bedring på kort sikt. Er det sosialdemokratisk håp for fremtiden?
Prolog: Husker du NRKs serie Da vi styrte landet med nåværende og tidligere statsministre? I episode fem, som omhandlet Jens Stoltenbergs regjeringstid, tar Torbjørn Jagland ordet og sier følgende:
«Kan jeg få komme med et spørsmål? Sånn at dette ikke blir for idyllisk. Du (Stoltenberg) hadde jo flertall på Stortinget. I de åtte årene har inntektene til landet aldri vært større. Er det ikke et tankekors at landet har blitt rikere og rikere samtidig som vi har en underklasse som vi ikke har visst hvordan vi skulle gjøre noe for?»
Poenget til Jagland var følgende: I en tid med fantastisk utvikling og vekst har ulikhetene blitt stadig større. Det har skjedd mens Arbeiderpartiet styrte landet. På vår vakt. Det har blitt ytterligere forsterket under Høyre og Erna Solbergs åtte år i regjering. Men nå er det Arbeiderpartiet som styrer igjen, denne gang i samarbeid med Senterpartiet.
Kommentator i Dagsavisen, Hege Ulstein, skriver i sin sylskarpe artikkel «Historisk skrekkmåling for Arbeiderpartiet» at en oppslutning på 16,9% bør skremme vettet av Arbeiderpartiet. «Den som ikke våkner av dette, har sovnet for godt, alle marerittene til tross.»
NRK inviterte deretter et utvalg sosialdemokrater til Debatten, en debatt som var like forutsigbar og til dels meningsløs som man kunne forvente. Det pekes på krig og uro, krevende krisetider, at det er vanskelig å nå frem med budskapet. Det er knapt et snev av indremedisinsk sjelegransking. Samtidig kan man stille seg spørsmålet hvorfor ingen fra partiledelsen stilte opp i debatten? Trond Giske derimot, han stilte. Det er som tatt ut av den satiriske romanen Kongepudler.
Det er et solid maktvakuum i Arbeiderpartiet hvor ledelsen stikker hodet i sanden og en avskiltet tidligere nestleder opererer tilnærmet helt fritt. Han har teft, evner å fylle vakuumet med politisk innhold og substans. Det tiltrekker medlemmer og aktivitet (til stor irritasjon for den samme fraværende partiledelsen). Giske følger en enkel oppskrift, som tatt ut av Gerhardsens Tillitsmannen. Det er selve DNA-et til Arbeiderpartiet.
For å henge bjellen på katten: Hvorfor er det så få andre, særlig i partiledelsen, men også i partiet for øvrig – som evner det samme? Partifolk står på Debatten og kjekler mens høyresiden fryder seg og resten av venstresiden irriterer seg.
Så, hvordan i all verden har Arbeiderpartiet havnet i dette uføret? Først og fremst mener jeg det er fordi man ikke har en god nok organisatorisk og politisk ideologiske samtale internt i Arbeiderpartiet. Programmet man gikk til valg på i 2021 fikk kred for å dra partiet i en tydelig retning mot venstre i politikken. Samtidig, partiprogrammet var fyldig og uten tydelige prioriteringer, men med en hilsen hjem i hver eneste krik og krok. Politiske løfter som regjeringen nå sliter voldsomt med å levere på.
Det er ikke unikt at Arbeiderpartiet presterer dårlig på meningsmålinger. Det er heller ikke umulig å løfte seg og gjenvinne velgernes tillit.
Ser vi mot Arbeiderpartiet i Bergen i 2002 finnes det interessante paralleller mot dagens situasjon for Arbeiderpartiet nasjonalt. I 2002 hadde partiet byrådslederen (Anne-Grete Strøm-Erichsen) og samarbeidet med sentrumspartiene Sp, V og KrF. Meningsmålingene var katastrofale, med et bunnivå på 11,6% (Bergensavisen). Ved valget i 2003 klarte man å kjempe seg opp til 23% i valgoppgjøret. En oppslutning som ble hengende ved partiet gjennom ytterligere to valgperioder før oppslutningen løftet seg først til 28,7% (2011) og deretter 37,8% (2015).
Kanskje den viktigste lærdommen er at når man treffer bunnen så må man lese skriften på veggen og handle. Konsekvensen av å ikke handle er en politisk ørkenvandring som kan vedvare over flere valgperioder.
Så hvordan utviser man handlekraft når det stormer politisk og velgerne vender partiet ryggen?
- Arbeiderpartiet må erkjenne at man har et problem. En ståstedsanalyse vil bekrefte dette.
- Man må analysere om partiet har rigget seg godt nok organisatorisk for å lykke politisk.
- Partiledelsen må som kollegium ta en åpen og kritisk gjennomgang av organisasjonen.
- Arbeiderpartiet må vekke til live igjen den organisatoriske og politisk ideologiske samtalen internt, søke råd eksternt og jobbe frem de gode svarene på de store spørsmålene.
- Arbeiderpartiet må ledes av nye og kloke sosialdemokrater som kan lese et politisk kompass for det 21.århundre.
- Landsmøtet i 2023 må fornye politikken og mannskapet i partiledelsen gjennom åpne og gode prosesser.
Ser vi på laget rundt partileder Jonas Gahr Støre, er min vurdering knallhard og brutal: Det er ikke godt nok. Det er sannsynligvis det svakeste i partiets historie. Da mener jeg både organisatorisk og politisk ideologisk.
Svaret på dette er ikke å se i bakspeilet og hanke inn gamle kjenninger, politikere som tidvis har hatt klippekort til verv og posisjoner.
Arbeiderpartiet har fenomenalt mange flotte representanter, nye og moderne sosialdemokrater, som har erfaring fra regjering, storting, byråd og fylkesråd og som ikke lever livet sitt innenfor en radius av én kilometer fra Youngstorvet, men som tar sin daglige sosialdemokratisk dont i vårt langstrakte vakre land. Det er på tide å se disse politikerne, løfte de opp, gi de tillit og erfaring og la de lede partiet inn i en ny politisk tid.
Innledningsvis refererte jeg til Torbjørn Jagland og hans bekymring for at vi i en tid med fantastisk utvikling og vekst ser at ulikhetene blir stadig større.
Sosialdemokratiet står på tre tydelige bein: Frihet. Likhet. Fellesskap. Jeg tror Arbeiderpartiet skal knytte til et fjerde bein, og det er trygghet. Frihet. Likhet. Fellesskap. Trygghet.
La meg få argumentere for dette: Vi går inn i en tid i det 21.århundre hvor vi ikke helt klart ser konturene av fremtiden. Samfunnet er i en rivende teknologisk utvikling, stadig mer globalisert samtidig som verden kommer nærmere og nærmere oss. Det er uro på jordkloden, og vi ser tendenser til en kald krig igjen – samtidig som den fattige delen av verden lider og er på flukt fra krig og hungersnød.
Bryter vi dette ned til hva det betyr for Ola, Kari, Ahmed og Leila på gaten i Bergen så kan man forstå hva som bringer frem uro, usikkerhet, fremmedfrykt og fremtidsfrykt.
Hvis vi bryter det videre ned til arbeidsliv og hva dette betyr for Ola, Kari, Ahmed og Leila på gaten i Bergen så vet vi noen ting; Vi har det vi kaller globale megatrender. Det høres krevende ut – og det er krevende.
Det er banebrytende teknologi og nye forretningsmodeller, automatisering, digitalisering, globalisering, klimaendringer, migrasjon, urbanisering, og ubegrenset tilgang til informasjon. Alt dette vil påvirke dagens og fremtidens arbeidsliv. Det er nytteløst å prøve å bekjempe dette, endringene kommer og vi må bare forholde oss til det.
I dette bildet, skal Arbeiderpartiet alltid være det partiet som har svaret på store og sentrale samfunnsspørsmål. Er partiet det i dag? Min konklusjon er nei.
Man må jobbe med hva dette betyr for folk, hva det betyr for velgerne og hvilken politikk Arbeiderpartiet skal føre for å sikre frihet, likhet, fellesskap og trygghet. Trygghet og fremtidstro handler også om å erkjenne ulikhetene og jobbe for å utjevne sosiale forskjeller i samfunnet vårt. Arbeiderpartiet må skape trygghet og fremtidstro. Trygghet for seg selv, for barna, for kjæresten, samboeren eller ektefellen. Trygghet for foreldrene. Trygghet for familien. Trygghet for nasjonen.
Epilog: Hva skal til for at velgerne mener at sosialdemokratiet har de beste svarene på fremtidens utfordringer?
Organisasjon, politikk og mannskap er nøkkelord for Arbeiderpartiet. Men også evne og vilje til å søke makt, utøve den, gi politiske styringssignaler og ta kontroll på samfunnsutviklingen. Sett fra Vestlandet styrer Arbeiderpartiet byen, fylket og landet. Vi har altså alle muligheter til å lede an. Velgernes knallharde dom til nå, gitt nedadgående trend på meningsmålingene (den enkleste ståstedsanalysen!), er at vi ikke gjør jobben godt nok. Da er det uunngåelig å ta en kritisk gjennomgang av situasjonen, stokke kortene på nytt, reorganisere seg og fylle maktvakuumet med handlekraft og tydelig lederskap.