Undertegnede er glad i musikk – og øl. Sånn sett burde minst en av sommerens festivaler være et reisemål. Men den gang ei.
Her sitter undertegnede å jobber seg gjennom platesamlingen. Det blir en jobbsommer. Men musikk er en naturlig medarbeider. Sammen med de andre skribentene på skrivekollektivet så har jeg diskutert inngående (og utgående) våre respektive platesamlinger. Slår vi de sammen, så blir det det en imponerende samling. Med ekstremt lett blanding.
Hver gang platesamlingene våre scrolles, så må vi nok erkjenne at kvinnelige artister er en mangelvare. Det har fått sine konsekvenser…
Guttene Lien, som i et hvert innlegg de får muligheten til det, preker for – og intenst hjertelig om – brødrene Hanson. Skribent Olaussen som ved en hver anledning trekker frem siste beats innen electronica. Og undertegnede som glatt traller seg innom alle sjangre – og gjerne ned til det lavmål å sneie innom diverse hitlister i min musikksmak.
Men kvinnelige artister har vi pent lite peil på. Vel vi har litt oversikt.
Da jeg skulle sette igang med «Flere kvinnelige artister inn i platesamlingen, handlingsplan 2006-2010» så kom jeg litt skeivt ut. Første føling var Mira Craig. Det var en fullstendig miss. Falt absolutt ikke i smak. Hundebjeffing, stagediving og jamaica-beats hører rett og slett ikke inne i samlingen.
Derimot så traff jeg blink på en lita jente. Marit Larsen. Jeg måtte tåle kraftig kost fra mine venner for å stolt kunne konkludere med at hun var verdig en plass i samlingen. Kritikerne brukte ikke lange tiden på selv å finne ut at dette var popmusikk som også de kunne stå inne for. Kritikerne vet godt selv hvem de er.
Nå har jeg blitt kjent med Annie, Joni Mitchell, Joan Baez, Tracy Chapman, Ane Brun, Frost, Aimee Mann, Amy Winehouse, Nelly Furtado, Dolly Parton, Sissy Wish, Hanne Hukkelberg, Katie Melua, Janis Joplin, Aretha Franklin, Madonna, Lily Allen, Björk og jeg har gått tilbake til barneminner da min mor smelte på Annie Murray eller Bonnie Tyler. Det står respekt av dem alle.
Men jeg leste en anmeldelse som fattet min interesse: «Hun får voksne menn til å grine». Susanne Sundførs siste album fikk strålende anbefalninger gjennom pressen. Jeg tok ikke til tårene. Men fanken dette var ikke dumt. Anbefales!
Det finnes klassikere i massevis med kvinnelige artister. Men det slår meg, at blar man opp i de fleste «musikkbibliotek» så er det de mannlige artistene som regjerer.
Når de kvinnelige artistene ikke alltid får sin fortjente plass så kan det tidvis være at visse elementer bratuer seg frem: Forbaskete, fordummende Lene Alexandra Øien fortjener knapt spalteplass med sin «hit» My Boobs Are Okay. Et hvert musikkbibiliotek, en hver platesamling, må styre unna dette oppblåste greiene som dingler rundt og med halvkaudervelske setninger prøver seg i musikkindustrien. Før hun nok en gang styrer tilbake til andre typer industrier.
For å komme inn igjen på banen, og styre artikkelen min inn på sporet. I de sene nattetimer så vil jeg komme med noen anbefalninger til andre som vil fange opp flere kvinner i platesamlingen. Tar utgangspunkt, i denne omgang, i nytt blod og gjerne ferske artister som fortjener cred:
– Marit Larsen. Under the Surface. Norsk artist som i ung alder rotet seg bort i M2M og heldigvis rotet seg vekk igjen til bedre trakter.
– Susanne Sundfør. Susanne Sundfør. Norsk artist som følger opp arven etter Joni Mitchell. Fortjener gjennomlytting.
– Annie. Anniemal. Elektronika/pop (Greatest Hit). Norsk artist og dj. Bergenbasert som trillet frem første hiten i 1999.
– Sally Shapiro. Disco Romance. Elektronika. (Anorak Christmas). Svensk artist og dj, sky jente som ikke opptrer live eller vil mekke musikkvideoer. Men musikk kan hun.
– Anna Ternheim. Svenske vise-pop sangerinne. Har levert flere EPer og CDer. Kan ikke regnes som fersk. Men klimprer på gitaren og fungerer bra dagen derpå.
– Lily Allen. Alright still. Britisk jente som fenget publiken gjennom myspace. Frekk i kjeften men leverer varene med debutalbumet.
Skulle jeg kjørt en liste som inkluderte alle valgmuligheter innen kvinnelige artister så hadde det vært en umulig oppgave. Om ikke kvinnene regjerer musikkbibliotekene idag, så har de alle muligheter for å gjøre det i fremtiden.
Og bak en hver, verdensberømt og gjennomlyttet mannlig artist så står det som kjent – alltid en kvinne.