Brann leder serien pr 20.6 i sene nattestimer. Det er ikke mange hundre minuttene før Brann skal ut i hjemmekamp, denne gang mot Aalesund.
For et par dager siden røk Brann på et fryktelig, overraskende stort, nederlag mot Lyn. Vestkantlaget uten ekte supportere. Siffrene stoppet (heldigvis) på bare 6-0 til Oslolaget. Det kunne gått så meget meget mye verre.
Vi må tilbake til 2002-sesongen, som er omtalt her i et annet innlegg, for å finne minner like vonde som dette. På den tiden da radarparet, uten peiler, Roy Wassberg og Knut Walde i Branns midtforsvar sikret fryktelige kampminner.
Etter de første fem, så stod gjerne Brann med minst ett og gjerne flere baklengsmål. Klubben i bergensernes hjerte våknet knapt før kampen var passert pause og vel så det. I kampen mot Lyn i 2007 så våknet aldri Brann. Laget ble fullstendig løpt i senk.
Jeg vil ikke dra frem * stadionspøkelset for ofte, men for å lette på trykket så må enkelte Brannspillere i årets stall få gjennomgå:
– Erlend Hanstveit har aldri vært lengre fra en overgang til Manchester United. Karen fra Osterøy, som gjør det på den enkle måten, var så dårlig at undertegnede begriper ikke hvordan pressen i det hele tatt maktet å trille terningkast.
– Ardian Gashi. Løpsmaskinen. Ja gjett, mannen løper masse, men konstant på halvdistanse. Branns lovende spill den siste tiden har egentlig en veldig enkel forklaring; Gashi har ikke vært på banen i det siste. Før Lyn-kampen.
– Armann Isbjørnen Bjørnsson. Lang islending som hopper høyt og scorer masse mot Øygarden. Greit nok. Flott nok! Men i Lyn-kampen var det ikke bare en lårskade som tryglet om at mannen skulle byttes ut etter 30 minutter.
– Martin Andresen, Branns lite elegante midtbanedirigent. Sjelden har en landslagskaptein vært lengre fra en verdig landslagsplass. Han løper lite, og kjefter masse. Og hadde det vært opp til Andresen selv, så hadde Hanstveit vært plassert på Youngtorvet med en parole for et fritt Palestina.
(…)
Brann vinner mot Aalesund om noen hundre minutter.
Det gjør de om om spillerne blir ansvarliggjort i forhold til Lyn-kampen. Den skal ikke glemmes, den skal brukes – som motivasjon for å slå kraftig tilbake. Kommer det ikke et mål tidlig i kampen mot Aalesund, så vil stadionspøkelset gjenoppstå. Lynkjapt. Og stemningen på stadion vil bli temmelig sur, frem til pause. Så får publikum i seg noen pølser og doser cola. Mette og fornøyde tilskuere vil så gi laget en ny sjanse i andre omgang.
Da scorer Brann i bøtter og spann. Ikke fordi de nødvendigvis er overlegent gode. Men fordi Aalesund er Norges dårligste lag i den øverste divisjonen. Og fordi Aalesund har oransje drakter. Og fordi de eneste kampene Aalesund egentlig leverer varene i, er lokalderbyene mot Molde.
Molde har Magne Hoseth. Det sier seg selv at slike kamper er lett å vinne for Aalesund.
Derfor vinner Brann mot Aalesund onsdag 20.juni. Fordi Molde har Magne Hoseth, og fordi Aalesund er et bedre lag enn Molde.
* stadionspøkelset: definisjonen er voksne mennesker fra Bergen som blir brølaper og negative når fotballaget Brann ikke spiller som forventet, eller ønsket.