TV2 Nyhetene kl.21.00 den 9.april. Lydopptak mellom AMK-sentralen og pårørene\ vitner\ ambulansesjåfører når offentligheten. Se lenke
Den 8.april publiserer Aftenposten et debattinnlegg fra en av ambulansesjåførene. Under overskriften ”Hva som skjedde i Sofienbergparken” tåkelegger den ansatte i helsevesenet hva som faktisk skjedde.
At lydopptakene fra AMK når offentligheten dagen etter debattinnlegget, kan ikke sees på som noe annet enn en motreaksjon. Et kraftig oppgjør. Sannsynligheten er stor for at disse opptakene kommer fra en samvittighetsfull person i helsevesenet som ikke finner seg i at kolleger prøver å vri sannheten i sin favør.
Ali Farah ble utsatt for vold. Han fikk kraftige hodeskader. Slike skader medfører i mange tilfeller at kroppen reagerer – gir beskjed om at her er det fare på ferde for den skadede.
Ali Farahs tilstand var alvorlig – han fikk hjerneblødning, og lå i koma i flere dager.
Vi legger grunnleggende råd om førstehjelp til grunn: Gjør noe, ta ansvar, grip fatt i situasjonen. Ikke vent på at andre skal gjøre noe. Sikre skadestedet – så ikke andre blir skadet. Gi livreddende/generell førstehjelp. Gi melding til AMK 113. Bevar roen – panikk smitter.
Hva som faktisk skjedde i Sofienbergparken var at ambulansearbeiderne ble indignert og opprørt over at en sterkt skadet mann, forvirret og uten kontroll over seg selv – kom til å urinere på seg selv, bakken og på ambulansesjåføren. Lydopptakene mellom AMK-sentralen og de i ambulansen viser dette:
– Vi har dratt fra Sofienbergparken. (Ambulanse) – Ja… (AMK) – Så skriv en ordentlig journal. Politiet og sånn er der. Han har fått seg et slag over nesa og ligger nede. Og blør og ynker seg og alt mulig sånn, sier ambulansearbeideren til AMK-sentralen.
– Det kommer sikkert til å bli masse klager på denne turen her. Bare så du vet det. Det er tatt masse bilder. De sto og tok bilder av oss. Hvem er dere? Er ikke dere helsevesen, jeg jobber i helsevesenet selv, kan ikke bare gå fra en pasient sånn, ikke sant. Han skal vi ikke ha i bilen. Når han pisser meg på bena, der går grensa. Uansett hvor hardt slag og tennene hans har gått, sier ambulansesjåføren til AMK.
– Han pisser makkeren min på bena og pisser på bilen vår. Det er greit han var kaldsvett og bleik og om han har slått bakhodet når han har gått i bakken, så han har cerebralt… Han kaldsvetta og lå der ynket og alt mulig sånn.
Ali Farah blir etter hvert fraktet i taxi til legevakten. Der konstateres det raskt at han har hjerneblødning. Situasjonen er kritisk. Men AMK-sentralen nekter å sende ambulanse:
– Altså, her er det konferert med nevrokirurgen og det er hastetur (sykepleier). – Ja (AMK) – Om han har tisset på noen før eller ei, det må nesten bli litt underordnet da det er nevrologiske funn. – Jeg skjønner. – Legen har forordnet hastetur. – Ja, jeg skjønner det.
– Men jeg kan ikke gå på akkord med sikkerheten på personalet som jeg sender ut. Det går ikke. Politiet får følge. Vi kan ikke. – Vent litt, du må snakke med legen. Dette blir for dumt for meg, svarer sykepleieren som deretter henter legen. Han forklarer alvoret i situasjonen til AMK – som til slutt sender en ambulanse.
Syv timer etter at AMK-sentralen fikk første melding om Ali Farahs skader blir han operert for hjerneblødningen. Syv timer etter.
– – –
Epilog: Det er rystende dokumentasjon som blir lagt frem, og som hele Norge nå blir vitner til. Om det er rasisme, det vil jeg ikke ta stilling til. Men det er en fullstendig svikt i to ambulansesjåfører og en AMK-sentral sine vurderinger og handlinger. Og det er særdeles uprofesjonelt.
Ali Farahs samboer uttalte i forbindelse med saken følgende til Dagbladet: – Jeg vil ikke råde folk som er hardt skadet til å ringe etter ambulanse. Ring heller taxi.
Personlig så vil jeg ikke anbefale det samme. Men, det er et tankekors at det var Oslo Taxi som fikk Farah til legevakten – og at det ikke var ambulansen.
Lydopptakene er rystende fordi det når offentligheten dagen etter at ambulansesjåføren gjennom et debattinnlegg i Aftenposten forsøker seg på en forklaring av situasjonen.
Man får, i dag – i ettertid, inntrykk av at dette er spede forsøk på en bagatellisering av hva som faktisk skjedde i Sofienbergparken. Om kollegaene i ambulansen føler at de har blitt utsatt for en heksejakt før, så vil etterspillet etter disse lydopptakene sørge for at situasjonen vil bli verre. Dette er bensin på bålet.
En offentliggjøring av lydopptakene på et tidligere stadie kunne avverget dette. Fått satt søkelyset på helsepersonellets vurderinger og handling i slike situasjoner.
Det er mulig at rasisme-beskyldningene mot ambulansesjåførene fikk saken ut av fokus. Men, for de pårørende, så kan dette ha vært som et halmstrå – noe å klamre seg til – for å forstå det uforståelige: Hvorfor i all verden fikk ikke Ali Farah nødvendig hjelp på et tidligere tidspunkt?