Undertegnede avskyr betegnelsen politisk korrekt. Ikke bare det å bli gjenstand for en slik reduksjonistisk stempling, men hele dens vesen. Den har kommet til å betyr alt, den har ingen naturliga vgrensning, og den har gjort det umulig å forsvare det uomtvistelig riktige, nettopp fordi det er rett. Av frykt for den kvelende korrektheten bør du i manges øyne vokte deg vel for å hevde at klimaendringer er menneskeskapte, eller at folkerettsstridig krig er et onde. Anklager om politisk korrekthet er taperens hersketeknikk.
Likevel finner jeg ikke noe bedre begrep for å forklare hvorfor Robert Redfords kinoaktuelle Løver for lam oppleves så klam og selvrettferdig. Det er en åpenbar utfordring at politisk film basert på venstreliberale prinsipper nødvendigvis må ta klart stilling mot urettferdighet og forandring, mens filmer som fremmer høyresidens agenda, ettersom den i amerikansk virkelighet nesten oppfattes som uungåelig, kan lene seg tilbake og gjengi virkeligheten slik den er. Regissør Robert Redford er dessverre aldri i nærheten av å endre på dette, fordi filmen hans oppfattes mer som moraliserende og grunn enn som velment. Den siste egenskapen er ikke nødvendigvis skadelig for en politisk film. Men dersom materialet ikke er i hende på Ken Loach er de to førstnevnte ingenting å trakte etter. Og det er dessuten stor forskjell på polemikk og karikatur.
På filmens tre handlingsplan følger vi to unge universitetsstudenter som realiserer sin egen appell om engasjement ved å verve seg til tjeneste ved antiterrorkampanjens frontlinje i Afghanistan, en gammel professor (Redford) som selv forsøker å forsone seg med at han kan ha et medansvar for disse to studentenes valg, samtidig som han atter forsøke å lokke fram forpliktelsesvilje hos et mulig akademisk talent, og til slutt den haukaktige republikanske senatoren (Tom Cruise) som forsøker å selge både seg selv og en brutal ny krigsstrategi til en skeptisk TV-journalist (Meryl Streep). Totalt kunne de ha utgjort en mulighet til å utforske krigens spill og konsekvenser fra flere forskjellige vinkler, men manusforfatter Carnahan (mannen bak den nyss kinoaktuelle The Kingdom) mislykkes dessverre i å gi noen slags emosjonell tyngde til noen av historiene, og derfor heller ikke til filmen som helhet. Selv om filmens autoritetsskeptiske grunnholdning bankes insisterende på plass gjennom samtlige av filmens knappe nitti minutter, med alt dette betyr av rastløs forventning og ubekvem kveiling i kinosetet fra denne publikummers side, så blir det aldri klart for meg hva som er ambisjonen med filmen, utover det rent politiske poenget at kynisk sjelden er en militær vinnerstrategi.Rollefigurene agerer nøyaktig den noe endimensjonale karaktertegningen krever av dem, og derfor er det også vanskelig å se for seg at det noen gang var noe på spill.
Jeg skal komme tilbake til at ikke alt ved denne filmen er ille, men først noen eksempler på at fokuset på budskapet tar bort den mulige nerven som måtte finnes et sted i denne filmen. Tydeligst er det i scenene mellom senatoren og journalisten. Det begynner lovende, med noen skarpe antydninger om mannens stormannsgalskap, men bikker ganske raskt over i en kjedelig karikatur av nasjonalpatriotisk krigshissighet. I det som er ment å være klimaktisk i samtalen (Carnahan har for en stor del laget tre sett med dialoger, langt mindre enn en film) utbryter senatoren frådende, straks han møter motforestillinger, at han er lei av å bli ydmyket. Poenget her er at han ikke snakker om personlig ydmykelse, men om ydmykelsen av USA som nasjon, som utsiktene til nederlag i Afghanistan innebærer. Her gnistrer samspillet mellom Cruise og Streep, men det klarer ikke å fjerne undertegnedes følelse av å se en menighetsfilm hvor liberalere forteller hverandre hvor dumme krigshissende republikanerne. Scenen er godt spilt men dårlig skrevet, fordi dens formål er så lett gjennomskuelig.
Det samme gjelder journalistens kamp med sin redaktør for å slippe å sende på lufta det budskap som den senatorens politiske maskineri vil selge inn. Steep formidler frustrasjon og resignert verdighet, men fremstillingen av journalismens kriterier og innflytelse, representert ved den skruppelløse redaktøren, blir for enkelt og programmessig for min smak. Det virker tidvis som om man er mer opptatt av å kunne krysse av for utførte liberale paradedisipliner (mediekritikk, krigens grusomhet, den korrumperende makten osv.), enn av å fri til publikummets selvstendige refleksjonsevne. Derfor havner jeg også i den paradoksale situasjon at selv om jeg tidvis mener at filmen er mer enn lang nok, så slås jeg også av at den burde tatt seg bedre. Et ekstra kvarter kunne kanskje sydd historiene bedre sammen, og gitt oss en anelse om hvorfor budskapet er avhengig av at akkurat disse historiene blir fortalt. Når budskapet fremstår som viktigere enn filmen, slutter den egentlig å være en film-
La meg så til slutt få skrive noen ord om hvorfor jeg på tross av alle mine kritiske anmerkninger vil karakterisere Løver for lam som middelmådig men ikke dårlig. Jeg har allerede nevnt at gode skuespillerprestasjon bidrar til å motvirke noe av den statiske slagordfølelsen, men jeg tror det viktigste er at jeg har en grunnleggende sympati med ambisjonen og budskapet i filmen. Det blir aldri helt feil å ville en humanistisk, maktkritisk antikrigsfilm, og derfor skal det også være lov å mislykkes. Det er ingenting feil i å være ensidig, men når det engasjement du ønsker å mobilisere ikke kommer til sin rett i filmen, så blir resultatet ganske flatt. Løver for lam er omtrent like balansert som en gjennomsnittlig Ken Loach-film, men særlig for den aldri klarer å bore dypt i materien ville den tjent på å låne litt av hans retoriske og polemiske slagkraft. Løver ser ut til å ta for gitt sin egen moralske fortreffelighet, mens Loach istedet lar deg tro at du selv gjør deg opp en mening, selv om han i idignasjonens navn dynger deg ned med argumenter og dokumentasjon. Loach er vanskelig å stå imot, mens Løver først og fremst vekker mistanke og skepsis. Derfor kan jeg, uansett hvor hjertens enig jeg måtte være i budskapet, ikke strekke meg lenger enn til å gi den anerkjennelse for forsøket.