Pål Thorsen publiserte igår en meget negativ omtale av Sarah Palins landsmøtetale, som han fant å være aggressiv og simpel. Jeg er enig i karakteristikkene, men jeg vil ta ham på ordet når det gjelder å vurdere hvorvidt talens kvalitet. Så lenge vi vurderer som en politisk-taktisk manøver, noe den i all hovedsak var, mener jeg nemlig at det er en av de beste talene som har blitt holdt de siste to ukene.
___________________________________________________________________
Det var selvfølgelig ikke en glipp når John McCains øverste valgkampansvarlige, Rick Davis, på mandag sa at dette valget kommer til å handle mer om personligheter enn om politikk. Republikanerne vet at de kommer til å presidentvalget i det øyeblikk debatten preges av den dødelige kombinasjonen av innenrikspolitisk unnfallenhet og utenrikspolitisk arroganse som Bush-administrasjonen har utvist de siste åtte årene, særlig etter McCain-Palin viser få tegn til å ville bryte med denne mislykkede linja. Derfor satser et idefattig parti helhjertet på å hamre hjem inntrykket av John McCain som en ærlig, uavhengig og patriotisk konservativ (ikke republikaner), og Sarah Palin som en logisk forlengelse av ham selv. Lykkes dette, og det tror jeg det gjør, er cirka en tredel av jobben gjort. De siste to-tredelene handler om å framstille Barack Obama (og i mindre grad Joe Biden) som McCain-Palins rake motsetning; manipulerende, dogmatiske liberalere som er mer opptatt av hvordan USA blir oppfattet av omverden enn av hva som er best for USA selv. Alle onsdagens talere – Mike Huckabee, Rudy Giuliani – gjorde sitt beste for å bidra til denne fortellingen. Huckabee og Palin lyktes godt. Giuliani minnet meg først og fremst på hvorfor han kanskje er verdens skumleste mann.
Å hylle John McCain er den enkle delen av jobben. Hans ærerike historie som krigsfange i Vietnam er allment kjent, og den har en slik symbolkraft at den ikke engang trenger å fortelles for å være effektiv. Ikke dermed sagt at ikke alle tre virkelig veltet seg i McCains dramatiske livshistorie (Huckabee brukte blant annet McCains militære erfaring som en anledning til å fortelle en omstendelig, men engasjerende historie om hvordan en lærer hjemme i Arkansas brukte veteraner i undervisningen for å lære barna å verdsette de amerikanske idealene), men det skal faktisk endel til før det blir for mye. Hele Giulianis måte å være på gjør at han alltid balanserer på grensen. Derfor var det naturligvis ikke ham, men Sarah Palin, som serverte kveldens mest minneverdige replikk om militærmannen som vil bli øverstkommanderende: «There is only one man in this election who has ever really fought for you … in places where winning means survival and defeat means death … and that man is John McCain.»
Det er det å få McCain til å virke appellerende sammenliknet med Obama som er den store utfordringen. Den er tilsynelatende så stor at republikanerne har gitt opp på forhånd. Ut over heltefortellingen fra tretti år tilbake har de ingen sammenhengende sales pitch for ham. Derfor må oppgaven løses på to måter. For det første ved å få Sarah Palin til å symbolisere alt det som de ønsker at McCain selv skal symbolisere (fryktløshet overfor status quo, ydmyk, handlekraft osv.), og for det andre ved å gå direkte i strupen på Obamas selvframstilling. Særlig Palin kan vise seg å bli meget nyttig i begge henseende.
For selvfølgelig handlet det først og fremst om henne. Jo visst, den selvgodt snerrende Giuliani ga kanskje landsmøtedelegatene det de ville ha, men måten han ga dem det på må ha virket direkte skremmende på enhver ikke allerede frelst. Han hadde et fint øyeblikk med sitt retoriske brøl om sexismen i å spørre om hvorvidt det var passende for en fembarnsmor å være visepresident, men generelt bar tenningsnivået i avleveringen hans til å være så høyt at effekten ble redusert. Og jo visst var Mike Huckabee periodevis den samme gamle («I am so tired of hearing about her lack of experience. I want to tell you folks something. She got more votes running for mayor of Wasilla, Alaska, than Joe Biden got running for president of the United States«), men han rotet seg etter hvert bort i en omstendelig historie om hvordan en myndig lærer hjemme i Arkansas forsøkte å lære ungene om patriotisme ved å la dem bli tildelt skolepulter av militærveteraner. Det trengtes en Sarah Palin for å finne den rette balansen mellom lekende sarkasme og klassisk republikansk message discipline.
Selvfølgelig er det sant som Mike Huckabee understreket at medienes tilsynelatende undervurdering av både Palins støtte i det republikanske partiet og hennes taleevner har bidratt til både en helt ny entusiasme og målbevissthet på grasrota. Men det var trolig også en fordel for republikanerne at mediefokuset ville få nærmest enhver halvgod tale til å framstå som strålende, av den enkle grunn at forvetningene var skrudd så langt ned. Når Palin så var langt mer enn halvgod, blir den positive uttellingen tilsvarende større.
Talens tre hovedoppgaver var å gjeninnta kontrollen over hennes offentlige personlighet, forklare hvordan hun er en helt naturlig visepresidentkandidat for McCain, og dessuten å vise at hun ikke var redd for å gå direkte etter Obama. Det var kanskje ikke noe mesterstykke, men likevel effektivt når hun punkterte graviditetsdiskusjonen med de enkle ordene «Our family has the same ups and downs as any other … the same challenges and the same joys.» Det var selvfølgelig et utilslørt forsøk p å plassere henne i hjertet av middle America, men det antok en mye større betydning etter de siste dagers sidespor. Resten av hennes ekstremt vanlige familie fikk en liknende presentasjon, og hun fikk også smettet inn en fin hilsen til foreldre med barn med spesielle hjelpebehov. Sarah er inne i varmen.
Derfra gikk hun over til å trekke trådene mellom McCains overbevisninger og hennes egne. Hennes oppgave er å forsterke McCains image som en uredd reformator, og hun understreket deres felles kamp mot sløsing og særinteresse, enten det gjaldt en generell motstand mot føderal sløsing i Washington, eller Palins nei til offentlig støtte til et håpløst byggeprosjekt (som det nå imidlertid sås en viss tvil om). Men det viktigste i denne delen av talen, foruten å gjøre det tindrende klart at Palin er en varm forsvarer av en spesifikk særinteresse, oljeindustrien, – som ble møtt med det taktfaste tilropet Drill, Baby, Drill – var å vise den republikanske grasrota at hun ikke lar seg knekke under press. Hun la derfor inn en bredside mot det hun, med en viss rett, oppfatter som en sexistisk pressedekning:
I’m not a member of the permanent political establishment.
And I’ve learned quickly, these past few days, that if you’re not a member in good standing of the Washington elite, then some in the media consider a candidate unqualified for that reason alone.
But here’s a little news flash for all those reporters and commentators: I’m not going to Washington to seek their good opinion – I’m going to Washington to serve the people of this country. Americans expect us to go to Washington for the right reasons, and not just to mingle with the right people.
Det var nøyaktig hva delegatene ønsket å høre, men samtidig bidrar det på et vis til å undergrave forandringstemaet når det gjelder McCain. Han har uten tvil nytte av at Palin setter seg selv i denne rollen, men samtidig er det ingen av de som faktisk inngår i det politiske Washington-establishmentet som har vært så avhengig av, og som i så stor grad har gjort bruk av, sin status som kommentariatets yndling. Målet er vel antakelig at Palin skal være en kontrast til Obama, men i praksis er hun vel så mye en kontrast til McCain. De må passe for ikke å presse denne argumentasjonen for langt.
Inntil Palin inntok talerstolen var det også en utbredt oppfatning at Joe Biden kom til å rive henne i filler med politiske tungverkterspørsmål og en skarp replikk i visepresidentdebatten. Nå er det ikke lenger så mange som er skråsikre. Etter min mening gjorde Palin riktignok ingenting for å besvare spørsmålet om egentlig er godt nok forberedt til å om nødvendig kunne overta presidentembetet, men hun har en så vinnende, sarkastisk og aggressiv stil at det ikke er sikkert at hun trenger å besvare det heller (forhåpentligvis kommer jeg tilbake til farene ved å undervurdere Palin i en senere post). Hvis McCain ønsket seg en attack dog som kan ta de uglamorøse jobbene i valgkampen har han valgt helt rett. Giuliani klarte aldri annet enn å snerre oppgitt i sine forsøk på å latterliggjøre Obamas erfaring. Palin klarte ikke bare å argumentere for hvorfor hennes egen erfaring er mer relevant enn hans, men også å smette inn et publikumsfrieri som blir sentralt når republikanerne igjen skal gjenåpne elitist-diskusjonen:
Before I became governor of the great state of Alaska, I was mayor of my hometown.
And since our opponents in this presidential election seem to look down on that experience, let me explain to them what the job involves.
I guess a small-town mayor is sort of like a «community organizer,» except that you have actual responsibilities. I might add that in small towns, we don’t quite know what to make of a candidate who lavishes praise on working people when they are listening, and then talks about how bitterly they cling to their religion and guns when those people aren’t listening.
Slik sett følger Palin lojalt opp tanken om at det ikke er et problem om Obama stjeler all oppmerksomheten, så lenge republikanerne selv får styre hvilket inntrykk velgerne får av ham. Enda bedre er det dersom mediene enorme interesse for Palin kan bidra til å skape et friskere inntrykk av den republikanske duoen som helhet; at noe av entusiasmen simpelthen smitter over fra Palin til McCain. Inntil mediene slutter å behandle henne enten som en uerfaren kasteball (som er åpenbart urimelig, og bare bidrar til å senke forventningene, og oppildne den republikanske grasrota) eller som en republikansk Obama, kan hun antakelig slippe unna med mer enn en tradisjonell visepresident. Det var mange unøyaktigheter og usannheter i hennes framstilling av Obamas standpunkter -særlig om skattepolitikken -, men igjen klarte hun å avvæpne noe av den eventuelle kritikken med en minneverdig replikk:
This is a man who can give an entire speech about the wars America is fighting, and never use the word «victory» except when he’s talking about his own campaign. But when the cloud of rhetoric has passed … when the roar of the crowd fades away … when the stadium lights go out, and those Styrofoam Greek columns are hauled back to some studio lot – what exactly is our opponent’s plan? What does he actually seek to accomplish, after he’s done turning back the waters and healing the planet? The answer is to make government bigger … take more of your money … give you more orders from Washington … and to reduce the strength of America in a dangerous world.
Det blir nødvendigvis litt vanskeligere å være kritisk mot henne når du ikke selv klarer å holde deg fra å smile mens du framfører den. Derfor kan jeg, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i hans premiss om at Demokratene ga McCain fripass på sitt landsmøte, være delvis enig med Salons Glenn Greennwald i at republikanernes har en betydelig bedre evne til å være kritiske, eller endatil ondskapsfulle, på en entusiastisk og uredd måte.
Det er stadig spørsmål som gjenstår etter Sarah Palins tale, men nå kan noen av dem også rettes mot Demokratene: Hvordan skal de takle den nye republikanske entusiasmen? Hva gjør Palins inntreden med Obamas appell til uavhengige velgere, særlig kvinner? Og hvor godt treffer egentlig kritikken av Palins erfaringsbrist, tatt i betraktning Obamas egen CV? Det er nå det begynner. Sarah Barracuda er klar.
**
Jørgen Lien