Avskjed i utide?

Inger Støjberg, som nylig ble gjenutnevnt til parlamentarisk leder for Venstre, var lenge bedre kjent under tilnavnet «komiske Inger». Da statsminister Anders Fogh Rasmussen posisjonerte seg for å bli Natos nye generalsekretær i 2009, ble det Støjbergs oppgave å på det sterkeste avvise at partilederen hadde noe annet enn dansk politikk i tankene. Ritualet gjentok seg over mange måneder, også etter at det var åpenbart for enhver at Støjberg visste mer enn hun kunne avsløre. Fogh forsvant snart ut av dansk politikk, og hans nestleder, Lars Løkke Rasmussen, overtok som statsminister.

Løkke har hatt sine egne omstridte internasjonale verv å skjøtte. Få vil hevde at han kom godt fra klimatoppmøtet i København, men Løkkes ulykkelige forhold til global klimapolitikk stoppet ikke der. I fjor høst gikk Venstre igjennom en periode med fritt fall i meningsmålingene etter at det avslørt at Løkke, som ikke er ukjent med bilagsrot, hadde fakturert ekstravagante og personlige utgifter som leder for den internasjonale klimaorganisasjonen GGI. Men de mektige internasjonale institusjonene har åpenbart ikke mistet appetitten på danske ledere av den grunn.

Tidligere denne uka kunne avisa Politiken nemlig melde at dagens statsminister, sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt, skal være ett av flere aktuelle navn til en lederpost når EU skal finne nye ledere etter Europaparlamentsvalget i mai. Jose Manuel Barroso går av som kommisjonspresident, og ut forsvinner også utenrikspolitisk leder Cathrine Ashton og rådspresident Herman van Rompuy. I forkant av helgas valg av en felleseuropeisk kommisjonspresidentkandidat for EUs sosialistpartier, har britiske Labour signalisert at de kan støtte Thorning, i stedet for tyskeren Martin Schulz, som anses for integrasjonsvennlig.

Hvis vi for diskusjonens skyld legger til grunn at Thorning faktisk er på blokka til en topp-post i EU, er jeg ikke i tvil om at hun er smigret. Mange statsministre har en tendens til å flytte mer av fokuset sitt over på internasjonale spørsmål etter hvert som den innenrikspolitisk glamouren falmer, og Thorning har til og med bakgrunn som europaparlamentariker. Dessuten er jeg ikke nødvendigvis overbevist om at de danske forbeholdene i Maastricht-traktaten utgjør den hindringen for Thornings eventuelle kandidatur som mange forutsetter. Enigheten om EUs vei videre er skjørere enn på lenge, og i en slik situasjon kan de snarere tale til Danmarks fordel. Uansett, og uten å med det antyde en sammenheng, er det verdt å notere at Thorning i disse dager kjemper hardt for at Danmark skal unngå en konfrontasjon med EU om EU-borgeres rett til å ta med seg barnetrygd ut av Danmark, på tross av innett motstand fra høyre og venstre i Folketinget.

Men Thornings eventuelle ønsker og egnethet er bare en side av saken. Igjen, hvis vi forutsetter at en toppjobb kan være innenfor rekkevidde, må hun stadig vurdere hvordan dette kan påvirke dansk innenrikspolitikk. Det er liten tvil om at en ny utnevnelse i verdenspolitikkens maskinrom ville være en stor anerkjennelse for Danmark, men dette er langt fra et optimalt tidspunkt for partiet eller regjeringa. For Thornings egen karriere ser timinigen noe bedre ut:  regjeringa ser ut til å styre mot et uunngåelig nederlag ved neste folketingsvalg – seinest i november 2015 – og ved klatre videre på karrierestigen kan Thorning unngå å assosieres like sterkt med dette. Samtidig kan det argumenteres enda mer overbevisende for at de mørke skyene i horisonten er en grunn til at Thorning bør bli sittende. Sammen med finansminister Bjarne Corydon har Thorning, mer enn noen annen, staket ut dagens sosialdemokratiske kurs, og da er det i utgangspunktet bare rimelig at hun står på mål for den ved neste valg, selv om det kan bli ydmykende for henne. Socialdemokraterne, som presses av Dansk Folkeparti i kampen om å være Danmarks nest største parti på meningsmålingene, er i store vanskeligheter.

Og i bakgrunnen lurer også den nære historien. Slik tilfellet var da Tony Blair overlot ansvaret for styringen av Storbritannia til partifellen Gordon Brown et knapt år før finanskrisa slo inn for fullt, etterlot Anders Fogh Rasmussen seg en dansk økonomi som var langt svakere enn det han, og seinere Lars Løkke, ville innrømmet. Dette er noe av årsaken til at dagens sentrum-venstre-regjering har ført en så streng økonomisk politikk. Når det kommer til hennes eget ettermæle som statsminister, bør Helle Thorning Schmidt derfor passe seg for å drømme for stort. Det beste, og for øyeblikket også det mest sannsynlige, er om hun blir sittende som statsminister, og eventuelt forsøker å vinne kampen om Socialdemokraternes politiske linje mot en stadig mer høylytt og frustrert intern opposisjon.