Ettersom verdens flyktning- og asylkrise blir behandlet som et innenrikspolitisk, nasjonaløkonomisk anliggende, gjorde utenrikspolitikken en overraskende og spektakulær debut på den danske valgkampdagsordenen i forrige uke. Først presenterte de fire partiene i den borgerlige opposisjonsblokka – Venstre, Dansk Folkeparti, Liberal Alliance og Det Konservative Folkeparti – at de er enige om noen prinsipper for ei framtidig regjerings EU-politikk. Hovedformålet, utover å hindre at EU «udvikler sig i retning af en social union» og å støtte Storbritannias bestrebelser for å reforhandle vilkårene for sitt EU-medlemskap, er, nær sagt selvfølgelig, å begrense andre EU-borgeres rett til velferdstjenester mens de oppholder seg i Danmark. Det skal blant annet innføres krav om opptjening av rett til dagpenger.
Det er ikke mange månedene siden jeg kåret Socialistisk Folkeparti til Danmarks mest interessante parti i EU-politikken, på grunn av partiets vei fra dyp skepsis til lojal forlikspartner og «ja-siger» i EU-politikken. Den gang gjaldt det en kommende folkeavstemning om å avskaffe ett av Danmarks fire forbehold i Maastricht-traktaten, om det justispolitiske samarbeidet. Men nå får SF konkurranse om tittelen fra DF. Det begynner å bli noen år siden partiet ga opp sin direkte kamp for å melde Danmark ut av EU og istedet lot seg plassere i «skeptiker»-kolonnen, men nå er det dets innflytelse over de andre partiene i borgerlig blokk som er mest interessant. Liberal Alliance har forsåvidt allerede inngått en avtale med DF og venstreradikalerne i Enhedslisten om å tvinge fram flere folkeavstemninger dersom Danmark må avgi suverenitet til EU, men det nye nå er at DF har fått Venstre og Konservative til å gå offisielt inn for en mer EU-kritisk linje. Begge partier har, tilsynelatende i takt med folkemeningen, beveget seg sakte bort fra den ideologisk funderte EU-positive linja fra tidligere, og særlig Konservative kan virke som om de har ventet på en anledning til å slå an en mer kritisk tone. Utspillet må imidlertid ergre, ja, nesten framstå ydmykende for Venstres potensielle kommende utenriksminister, Søren Pind, som begynte valgkampen med å trekke fram EU-politikken som en grunn til å utelukke DF fra ei framtidig regjering.
To dager seinere kom det ytterligere bluss på den utenrikspolitiske debatten, da Venstres statsministerkandidat, Lars Løkke Rasmussen, på Politikens forside lanserte ideen om å la «en erfaren, respekteret person med internationalt udsyn» få oppgaven med å se samlet på «forsvarspolitikken, udenriks- og sikkerhedspolitikken, handelspolitikken og bistandspolitikken». Løkke ville ikke umiddelbart ut med mulige navn, men DF-leder Kristian Thulesen Dahl kom, tilsynelatende uironisk, herværende skribent i forkjøpet ved å foreslå eks-statsminister og tidligere NATO-sjef Anders Fogh Rasmussen. Før tar stilling til selve ideen om å plassere det strategiske ansvaret for Danmarks overordnede rolle hos en eneste person, bør vi innvilges oss et øyeblikk til å reflektere over hva en politiker som ikke ser demonteringen av en etablert internasjonal rettsorden for bare «forfriskende demokratidagsordener» kunne fått ut av et slikt mandat.
Nå vel. Utspillet, som i og for seg passer inn i en dansk tradisjon for teknokratisk ekspertstyre som blir meget synlige hver gang det kommer en løypemelding fra Det Økonomiske Råd – hvis medlemmer, igjen tilsynelatende uironisk, omtales som «økonomiske vismænd» – har blitt møtt med skepsis både fra politikere og utenrikspolitiske eksperter. Tanken om å se disse fire store og viktige feltene mer i sammenheng er ikke dum i seg selv, men nettopp fordi det ligger så mye makt og ressurser her, er det desto viktigere at det fortsatt er åpen debatt og avprøving av politiske holdninger 0som danner utgangspunktet for diskusjonen. Et aktuelt eksempel er forsvarspolitikken, hvor SF, som et ledd i partiets forberedelser på å danne regjering med Socialdemokraterne og Det Radikale Venstre, for noen år siden la bort sin motstand mot innkjøp av nye kampfly. I noen år etterlot det Enhedslisten som Folketingets eneste kritiske røst. Jeg har vanskelig for å forestille meg at en «udenrigspolitisk vismand» håndplukket av det politiske establishment ville stilt seg kritisk til en slik kjøpsplan, og da kunne resultatet blitt en enda skeivere debatt. Sånn sett er det for øvrig godt at SF nå står utafor regjeringa, slik at partiet igjen kan flagge sitt opprinnelige standpunkt og gjøre debatten breiere.
På den annen side: Selv om Løkkes forslag i all hovedsak er dårlig, fortjener han ros for at han i det minste vil forsøke å tilpasse politikken til at verdenssituasjonen har endret seg (Det er bare så synd at det ikke åpenbart ikke omfatter asyl- og flyktningpolitikken). Løkke ville nok aldri si det selv, men i nytenkningen kan det også, som Berlingskes kommentator Ole Damkjær skrev på lørdag – i en litt annen kontekst – ligge en innrømmelse av at «den aktivistiske udenrigspolitik måske slet ikke har været så stor en succes, som der synes at være konsensus om. (…) [At udpege en ekspert til at gentænke udenrigspolitikken] «gør man vel kun, hvis den nuværende politik ikke er god nok.» Og her har den lakoniske kommentatoren («[G]ransker man de seneste års mest spektakulære og omkostningstunge satsninger, står de heller ikke til 12-tallet.») selvfølgelig rett. Danmark har stilt i første rekke i krigen i Afghanistan, den folkerettsstridige invasjonen i Irak, bombingen av Libya og kampen mot IS. Flere av operasjonene er etterlevninger fra ei tid da den utenrikspolitiske idealismen sto høyere i kurs enn idag.
Utenrikspolitikk er normalt ikke et tema flytter velgere i valgkampinnspurten, men nettopp derfor er det noe befriende over at et par emner likevel har maktet å bryte gjennom den høye muren av statistikk på asylsøkere og regneark over trygdeytelser. I en valgkamp som ikke akkurat har bugnet av nytenkning eller konkrete utspill fra de store partiene, mottas selv dårlige ideer med takk.
***
KILDER
Damkjær, Ole: «Valgkamp uden krig», Berlingske, 14. juni 2015.