Fiksjonen om legenden og fotballtreneren Brian Clough er filmatisert og har nylig hatt premiere i England.
Brian Clough var fotballspilleren som tok med seg faenskapen, galskapen og brutaliteten som spiller inn i gjerningen som trener.
Forfatteren David Peace har skrevet en fiksjon om treneren Brian Clough og hans 44 dager som trener for Leeds United. (The Damned United \ 2006 ). Nå kommer filmen om Clough, basert på boken.
– En film hvor rollen som Clough for øvrig spilles av den glitrende skuespilleren Michael Sheen, også sett som ’Frost’ i ”Frost&Nixon” og som ’Tone Blair’ i ”The Queen”.
Jeg vil i et par artikler fremover skrive om Brian Clough, som fotballspiller, fotballtrener og som høyrøstet supporter trygt plassert på sidelinjen. Og det vil bli rom for å trekke frem Cloughs enorme samfunnsengasjement, spesielt for sosialismen og fagforeningene.
Det blir et forsøk på å fortelle om, og skildre den karismatiske og kontroversielle personen Brian Clough.
Brian Clough: Født 21.mars 1935 i Middlesbrough . Død 20.september 2004 i Derby. Sosialist og markant støttespiller for fagbevegelsen. Supporter av The Anti-Nazi League som opposisjon og til kampen mot nazisme og fascisme. Aktuell ved flere valg som en potensiell representant for The Labour Party. Fotballspiller og fotballtrener. Gift med Barbara, sammen fikk de tre barn.
Sønn av Middlesbrough.
I motsetning til mange andre dyktige trenere, så var faktisk Clough en meget habil fotballspiller, før han endte opp som trener. Han startet karrieren som ungdomsspiller i Middlesbrough og hadde en periode i Billingham før han vendte tilbake til Boro som seniorspiller i en alder av 20 år.
Han fikk sin ligadebut mot Barnsley. Første mål kom for Boro i 1955 i en kamp mot Leicester City på Ayresome Park den 8.oktober. Clough hadde 213 kamper for Boro og bøttet inn enorme 197 mål.
I 1961 gikk han til den rivaliserende klubben Sunderland som betalte 45.000 pund i overgangssum. Karrieren ble avsluttet i Sunderland hvor han hadde 61 kamper og 54 mål. Han siste mål ble scoret for Sunderland i kamp mot Leeds United på Roker Park 5.september 1964.
Med 251 mål på 274 kamper for Boro og Sunderland, også omtalt som ”post-war record”,så var det etter manges mening – og spesielt for Brian Clough selv – forunderlig at han kun fikk to kamper for Englands landslag. (Pluss 1 kamp på B-laget og 3 kamper på U23).
Men dette nevnes sjeldent i dag, da senere konflikter med det engelske fotballforbundet FA, da han var trener, blir gitt større oppmerksomhet når historiene om Clough omtales.
Aldri stueren.
Han kjempet om spissplassen på det engelske landslaget mot storheter som Stanley Matthews og Tom Finney (VM 1954) eller Bobby Robson og Bobby Charlton (VM 1958) og ikke minst Jimmy Greaves og Johnny Haynes (VM 1962).
– Alle personligheter og spillere som vies større oppmerksomhet for sin innsats på fotballbanen, når historien om engelsk fotball skrives.
Det var velkjent hvilken kapasitet Clough var som fotballspiller, og at mannen kunne banke ballen i nettmaskene på bestilling. Likevel ble han holdt utenfor det gode selskap på landslaget.
Historien forteller at Brian Clough aldri ble regnet som ”stueren” verken av FA, landslagsledelsen (Walter Winterbottom fra 1947 til 1962) eller av andre som måtte ha sterke meninger om det engelske landslaget og engelsk fotball for øvrig.
Clough var for frittalende og egen. Med en slitsom personlighet som selv den tøffeste manager hadde store problemer med å bryte ned.
Det finnes få beskrivelser av fra hans tid som fotballspiller, men det finnes plenty av sitater og skildringer av fra hans tid som trener. Mer om det i senere artikler.
I oktober 1959 fikk Clough sjansen på landslaget i en kamp mot Wales og i en kamp mot Sverige. Han var så sterkt uønsket på landslaget, at man i ettertid har kunnet lese mellom linjene at landslagsledelsen inderlig håpet at Brian Clough skulle mislykkes i sitt forsøk på å etablere seg som landslagsspiller.
Noe han til en viss grad også gjorde – ved å gå målløs av banen i begge kampene.
Karrierepunktum.
I 1962, den 26.desember var karrieren til Clough i realiteten over. I en kamp for Sunderland mot Bury på Boxing Day ble han skadet i kneet – etter en kollisjon med Burys keeper.
Selv beskrev han til BBC Radio episoden slik: (Fritt tolket og gjenfortalt) “I got me had down, going in to the penalty area, chasing a bad ball – and a goalkeeper came out. The goalkeepers wasnt brave at that time (…) anyway…; I did my knee, and I did my big head and I finished up in the infirmary in Sunderland and that finished me up alltogether.”
Han gjorde et forsøk på comeback i 1964, men det ble ikke med mer enn 3 kamper.
– Se video: Brian Clough, In His Own Words. Her får vi noen få, men essensielle innblikk i hans karriere som spiller.
Starten på trenerkarrieren.
I en alder av 29 år la Brian Clough fotballskoene på hyllen, og tok på seg oppgaver i Middlesbroughs trenerteam. Dette ble hans første steg på veien mot det som senere skulle vise seg å bli en fantastisk trenerkarriere – dog med store bølgedaler.
Brian Clough kom fra en hardtarbeidende familie i Middlesbrough, og var en av ni barn. Hans største last i livet var det store alkoholkonsumet som økte betraktelig i omfang da han måtte gi opp karrieren som fotballspiller.
– Uansett laster, så vil han for alltid være Boro’s store sønn.
Hele livet viet Clough til fotballen, som spiller, trener og supporter. I neste artikkel skal vi se nærmere på Brian Cloughs karriere som en hatet og inderlig elsket trener i engelsk fotball.
Og hvordan han endte opp med å bli også Derby’s store sønn. Og kanskje den mest forhatte treneren i Leeds Uniteds historie.
________________________________________________________________
Som en forsmak til neste artikkel, om treneren Brian Clough, anbefales NrKs ”Forest and I” (Youtube).