Jeg tror den første gangen jeg så David Carr på video var når han overlot jobben som New York Times’ Oscar-blogger til Melena Ryzik i 2009. Jeg hadde lest ham lenge allerede, men ikke sett ham. Og viktigere: Jeg hadde ikke hørt David Carr før. Seks år seinere – hjulpet av hans uforglemmelige tilstedeværelse i Andrew Rossis servile, men underholdende insider-dokumentar Page One, som kom til å handle om mediadesken på Times – var David Carr overalt. Tirsdag denne uken så jeg ham diskutere Jon Stewart og Brian Williams på The Rachel Maddow Show («Takk for at du stilte på så kort varsel», avsluttet Maddow), og dagen etter trykket Times en kommentar om det samme temaet. Torsdag ledet han en debatt om Laura Poitras’ Oscar-nominerte dokumentar CitizenFour. Senere samme dag døde han.
Det er ikke tilfeldig at David Carr endte opp som hovedpersonen i Page One, som jeg hadde et bittersøtt gjensyn med denne helgen. Han er simpelthen umulig å ikke bli interessert i. Carrs tunge forhistorie (han var mangeårig rusmisbruker før han ble journalist), hans fremtoning («A throaty croak of a speaking voice and a storklike posture», het det seg i Times‘ nekrolog) og hans strenge lojalitet (hans kontante nedsabling av Vice i filmen ble delt som et umiddelbart testamente da nyheten sprakk) gjorde ham til en kultfigur hvis innflytelse rakk langt bredere ut enn det likt-tenkende ekkokammeret av forskere og mediefolk som leser nyheter om bransjen. Jeg brukte ham som eksempel i en universitetsoppgave en gang, som et tilfelle hvor min kjennskap til personens livshistorie bidro til å knytte større heft til utsagnene han kom med. Å lese David Carrs essay om Philip Seymour Hoffman, den mesterlige og plagede karakterskuespilleren som døde i fjor, røsket i hjerterøttene den gang. Nå, når de begge er borte – så altfor lenge før deres tid burde komme – er teksten nesten et relikvie man ikke kan nærme seg.
David Carr var en fremragende journalist, alltid vittig, alltid interessant. Dave Weigel, bloggeren som havnet i medienes trykkoker i forbindelse med JournoList-saken (en medieskapt liksomsak vi skrev om her på siden), har oppsummert følelsen mange av oss sitter med nå, selv om vi ikke kjente David Carr personlig: «All I want to say is: Fuck this. Life is short, but it shouldn’t be this short».
David Carr ble 58 år gammel. Han etterlater seg kona Jill og sine to barn.