Desemberkalenderen: Barnekultur

I desemberkalenderen vil Skrivekollektivet løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år. I dag: Minnet om Gustav Lorentzen.

Vi skal gjøre det kort i dag, for hele denne lille teksten koker egentlig ned til at det største savnet 2010 etterlater oss, er det tomrommet som oppstod da Gustav Lorentzen døde i april. Lorentzen, en titan i norsk barnekultur og en av de fineste popmusikksnekkere vårt land har fostret, var eieren av en sjelden gave; nemlig evnen til å ta barns krav på og rett til å bli tatt på alvor, ja, nettopp, på alvor. Vi har ikke mange av de som klarer det, men vi har nok av debattanter som mener å vite at unger ikke tåler det lille de får. Som Knerten-kontroversen i 2009, da en kinosjef klaget på at den populære animerte trepinnens eventyr druknet i sex og umoral (jeg kødder ikke), eller kjaset rundt danske Terkel i knipe, som vi skrev om helt tilbake i 2005, diskusjonen om Disneys Pixar overhodet lager filmer for barn lenger, eller høstens forutsigbare debatt om for voksne temaer i barnelitteratur. Vi sier et høyt «pøh!», anbefaler denne flotte radiodiskusjonen om det samme fra danske Krause på tværs (som også setter oss på sporet av verdens mest misforstått humanistiske barnesang, den hysterisk morsomme, danske klassikeren Vi voksne ka’ også være bange, komplett med advarsler om atomkrig og «dumme bøker»), og svelger stoltheten og ber -for første og eneste gang- om at du tar deg tid til å se på noe Andreas Diesen har laget. Det skulle da også bare mangle at vi kan gjøre et unntak når det handler om selveste Ludvigsen.