For en som bare var en halvbevisst nettopp-tenåring når bøker som Fittstim og Råtekst for en stakket stund skapte liv i det norske offentlige debattklimaet på slutten av 1990-tallet, har utviklingen i det feministiske ordskiftet det siste året vært nesten svimlende. Titusener gjenopplivet 8. mars som kampdag for å tvinge regjeringa til retrett i spørsmålet om reservasjonsrett for fastleger, sexkjøpsloven ble tilsynelatende varig fredet, kvinnesynet i dataspill fikk seg en real runde i manesjen og til og med i frikirkeligheten har man nå begynt å diskutere hvorvidt kvinner holdes nede og usynliggjøres av sine mannlige kolleger.
At disse framgangene samtidig illustrerer at motstanderne er blitt tydeligere, trenger faktisk ikke være et ptoblem. Forslaget om reservasjonsrett kom et sted fra, men når det nå kunne konfronteres, sørget det også for at den mulige flyttingen av målstolpene (for eksempel ved at det å nekte å henvise til abort blir ansett som moderat, fordi enkelt nekter å innsette spiral eller skrive ut p-piller) kunne avverges. Motstanderne av sexkjøpsloven har alltid vært til dels mange, men nå måtte de faktisk gjøre opp med seg selv om de faktisk ville fjerne den. Vi har likeledes kjent til trollene på nettfora og i gamer-miljøene, men hvor mye det enn har kostet, er det positivt at vi ikke lenger kan gå tilbake til å innbille oss at det er et marginalt problem. Det kan like gjerne være et symotom på noe større som vi bare har latt utspille seg blant spesielt interesserte.
Mens jeg skriver dette merker jeg likevel at jeg er i ferd med å fanges i en felle. En av hovedpoengene i min favoritt-sakprosabok av året, Bad Feminist av den amerikanske forfatteren og kulturkritikeren Roxane Gay, er jo at det finnes ulike måter å være feminist på. Lakmustester og krav om dogmatisk etterlevelse av en lang rekke krav til hva en ekte feminist bør eller endatil skal mene, virker mot sin hensikt, og gir humørløse diskusjoner som skaper unødigvendig avstand. Så, ja: En person som er mot reservasjonsretten men mot sexkjøpsloven, kan også kalle seg feminist. Det er lov å kreve rett til hetidsstilling og samtidig være for kontantstøtte, selv om jeg og mange ned meg mener kontantstøtta holder kvinner tilbake. I tillegg til undergraving av undertrykkende samfunnsstrukturer, har feminismens mål blant annet vært å bekjempe skam i alle dens former. Feminismen må derfor bevare skarpheten og kravstorheten, uten å påføre støttespillere skam for at de ikke kan tilslutte seg absolutte av synspunktene som de mest høylytte dagsordensetterne framfører. Gays lille eksempel er talende: Hun kritiserer popkulturen for å annamme en estetikk som glorifiserer vold mot kvinner. Samtidig elsker hun en rekke sanger med kvinnefiendtlige tekster, fordi de er fengende. Er hun da en dårlig feminist?
Nei, det er hun ikke. Man blir ikke nødvendigvis en uforpliktende koldtbordfeminist av å ha noen saker hvor dine holdninger ikke følger med den feministiske hovedstrømmen. For noen vil det også ganske enkelt være snakk om å få lov til å «skru av» litt en gang iblant, uten å frykte at man svikter saken. Slik kan man dessuten styre utenom de slitsomme anklagene om hykleri som krefter som ønsker feminister alt vondt gjerne kaster om seg med. Å underkjenne Gays intellektuelle kraft som feminist fordi hun aaksepterer noen ting som for andre er undertrykkende, er kontraproduktiv på en lignende måte som når anti-feminister forsøker å diskreditere kampsaker i Norge fordi situasjonen er enda verre andre steder. Å ha flere tanker i hodet samtidig er vel og bra, men i disse tilfellene er det antifeministene som burde avkreves svar.
Større åpenhet for «uperfekt» feminisme betyr imidlertid ikke at vi skal avblåse den politiske striden om veien og målet: Jeg mener forfatterne bak den påstandstunge og slagordpregede debattboka Blåstrømper, Victoria Wæthing og Karen Thue, foreslår et feministisk program – avskaffelse av pappapermisjon, sexkjøpslov og all kjønnskvotering – som bygger på en idealisert framstilling av samfunnsforholdene og en altfor individualistisk tilnærming til politisk endring, men jeg er glad for at borgerlige feminister kommer med i diskusjonen. Det finnes flere feminismer, og hvilken som er best er et politisk spørsmål.
I 2014 har disse og lignende spørsmål blitt debattert i det feministiske tidsskriftet Fetts spalter i ti år. Vi gratulerer.
_________________________________________
I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Om gode og dårlige feminister.