Desemberkalenderen: Det er stille i skyggen

Av | 21. desember 2012

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: Som du ser meg.

***********

Mandag denne uken startet stemmegivningen for de tusener av filmfolk som bestemmer hvem som får neste års Oscar-statuetter (du kjenner dem ellers under den lyssky bevnelsen Akademiet). I Norge er sjampanjen alt åpnet, fordi storproduksjonen Kon-Tiki, årets mest sette film, nå offisielt er på Akademiets short-liste i kategorien Beste ikke-engelskspråklige film. Det er det ellers god grunn til å gratulere med, for Norge er ikke bortskjemt med den slags heder (Kon-Tiki er også nominert i samme kategori i tegneserieversjonen av en ordentlig prisutdeling, kjendisfrieriet Golden Globe).

 

Jeg har ikke sett Kon-Tiki, og det sank litt i den delen av meg som har som selvpålagt oppgave å se 200-300 filmer i året da jeg hørte nyheten, for da må jeg faktisk få gjort nettopp det. Jeg var høylydt skeptisk til hvot lurt det var å gjøre den til norsk Oscar-kandidat, og ble gjennom kinosommeren og -høsten tvunget til å se traileren så mange ganger at det verket i hvert filmfiber. Men først og fremst bunner mitt problem med storfilmen i at den ble nominert foran Dag Johan Haugeruds Som du ser meg.

 

Heller ikke denne var noe ukjent dyr for meg ved premieren: Den pussige traileren, som spiller som om den skulle være en slags trailer for en roman, med tilfeldig påstrødde blurbs fra Åsne Seierstad, Joachim Trier og andre, var nesten like overalt som Kon-Tiki i ukene før premieren. Det så ikke særlig lovende ut, men romanfornemmelsen viste seg å holde stikk da jeg til slutt fikk sett den. Som du ser meg er noe så sjeldent som en norsk film der nesten hver eneste karakter er godt tegnet og subtilt spilt. Der mindre stilsikre manusforfattere ville falt for fristelsen til å flette de tre historiene i filmen tettere sammen, velger Haugerud å la rammen (Andrine Sæthers forfatter leser inn lydbokfortelling om tre kvinner i lønnet arbeid, bosatt i samme gate) være løs nok til at vi slipper fiffige flettverksallegorier som kan ta fokuset vekk fra karakterene. Det er lurt, for sykepleieren, oversetteren og bistandsarbeideren som bærer hver av de tre historiene her, står godt på egne bein.

 

Alle som trenger hverdagshelter å heie på, finner noe å like ved sykepleieren Lise. Alle som mener kunstnerisk integritet er verdt å hylle, vil trykke den prinsippfaste oversetteren Grete Maigret til sitt bryst. Alle som blir bare litt forarget av den avlat stor økonomisk frihet kan kjøpe, vil få mye ut av filmens siste del.

Jeg verken kan eller vil si noe særlig om hva som skjer i Som du ser meg, utover å anbefale den varmt. Regissør Haugerud er empatisk tilstedeværende, og gjør aldri narr av sine karakterer, slik filmen ellers kunne innbudt til. I stedet har hans andre film (etter mikro-fenomenet Thomas Hylland Eriksen og origamijenta) blitt en nydelig studie av hvordan mennesker finner motet til å si nei, og hvorvidt det er en moralsk forsvarlig posisjon.

 

Det er sjelden norsk film tør stille store spørsmål, uten at det foretrukne svaret kan avleses nede i hjørnet. Dag Johan Haugeruds film går en annen vei, og har blitt en bittersøt, intellektuell øvelse. Den er en triumf.

 

10. januar kan Kon-Tiki bli Oscar-nominert. Da må jeg bry meg om den i steden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*