2013 skulle være året som forandret alt. Ikke bare skulle strømmerevolusjonen for film og TV bekreftes, vi skulle opplæres til å tenke om TV på en helt ny måte. Det første var på sett og vis den letteste delen av jobben, og selv om tallene er usikre og markedsplanene kortsiktige, ser Netflix ut til å ha truffet planken. Men selskapet vil mye mer enn det: Skal lojaliteten fra abonnentene sikres, må de lokkes innenfor av originalt programinnhold.
Og ganske riktig: I første halvår av 2013 var det nesten ikke mulig å se skogen for bare markedsføringsspinn. Tusen-og-en tendensartikler pustet tungt og oppspilt over Netflix’ lanseringsstrategi for dramaserien House of Cards: Netflix bestilte to sesonger av serien uten å gå veien om en pilot, avanserte algoritmer regnet seg fram til at brukerne gjerne ser på Kevin Spacey, og alle de 13 episodene i første sesong ble sluppet på en gang. Det Netflix kan ha tapt i langsiktig oppbygging av forventninger fra uke til uke, fikk de tilbake i overflod av en velvillig presse, som fortalte om hvordan denne metoden potensielt kunne snu opp-ned på måten vi ser TV på. Og i kjølvannet fulgte selvfølgelig selskapsleken om sosial etikette: Når er det akseptabelt å skrive eller snakke om dramatiske plottvendinger, nå som man ikke lenger kan regne med at folk har sett episodene i samme tempo? Og hva med den ennå nye disiplinen recaps? Gir episode-for-episode-anmeldelser egentlig mening lenger?
Noen måneder seinere er det lettere å få grep om selve produktet Netflix tilbyr med sine egenproduserte serier. Når ikke lenger trenger å vurdere House of Cards som en potensielt altavgjørende game changer i strømmeøkonomien, kan vi istedet konstatere at serien er en såpete, vanedannende sak som passer utmerket til formålet: Selv om den er så fullastet med cliffhangere og overdrevne plottvendinger at det til tider blir overveldende, så har den etterlatt mange sultne på mer. Så lenge man slår seg til ro med at ikke alle ambisiøse TV-serier nødvendigvis er kandidater til tittelen «tidenes beste», er det mye å glede seg over. Dessuten sørget den for årets kanskje pinligste Twitter-øyeblikk, da virkelighetens demokratiske innpisker gratulerte Kevin Spacey, som spiller innpisker i serien, med Emmy-nominasjonen, «from one whip to another». I sommer fikk selskapet også en kritikerfavoritt med Orange Is The New Black, en dramakomedie fra et kvinnefengsel, fra Weeds-skaperen Jenji Kohan.
Netflix visste definitivt også hva de gjorde da de grønt lys til at Mitchell Hurwitz kunne gjenopplive kultkomiserien Arrested Development, Resultatet ble ikke like godt mottatt i alle leirer, men for merkevaren Netflix var det en genistrek. En meget trofast og standhaftig tilhengerskare hadde kjempet i årevis for å få serien på fote igjen, og Netflix er, blant annet fordi de som abonnementstjeneste er mindre avhengige av seertall enn de etablerte TV-selskapene, i stand til å realisere slike prosjekter.
Det er ikke meningen å legge ut palmeblader for den markedsledende strømmetjenesten, men Netflix’ markedstilpassede serieproduksjon og Arrested Developments oppstandelse illustrerer i seg selv hvordan de gamle reglene i bransjen er satt i spill. Slik langvarig seeraktivisme har tidligere gitt nye overlevelsessjanser til serier som Scrubs og Jericho, og nå nærer noen hver et håp om at crowdfunding skal kunne gi fansen bedre muligheter til å bestemme hva de hvilke filmer og TV-serier de vil se.
Via nettsider som Kickstarter og Indiegogo kan hvem som helst starte en innsamlingsaksjon, og skaperen av serien Veronica Mars (2004-2007), Rob Thomas, benyttet Kickstarter til å samle inn startkapital til en spillefilm som skal gi fansen anledning til å se favorittkarakterene sine igjen. På idealplanet flytter det kapitalismens demokratiske potensiale fra Netflix’ superdatamaskiner til den entusiastiske forbrukerens lommebok. Om det kan fungere i enda større skala gjenstår å se, men det var vel bare et spørsmål om tid før de (mellom-) store gutta i filmbransjen innså at de kunne prøve å slå følge med Desemberkalenderens elskede YouTube-entreprenører over i denne nye betafasen.
***
I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2013.