Desemberkalenderen: …eller bifil

Av | 7. desember 2011

Da Stein Ove og jeg ifjor brukte desember på å skrive ett innlegg daglig her på Skrivekollektivet, ønsket vi å “løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år”, som det het den gangen. Det kan vi ikke gjøre i år, for 2011 har ikke vært noe godt år. Men bortsett fra det er Desemberkalenderen tilbake med samme formål som sist; å se tilbake på kulturelle og politiske fenomener fra året som snart er over. I dag: Biseksualitet

______________________________________

Vi skriver mye om homofili på Skrivekollektivet. Vi har og har hatt flere homofile kollektivmedlemmer, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det påvirker ikke bare hva vi skriver, men hvordan vi skriver om det. Noe vi derimot ikke har skrevet for mye om, er biseksualitet, men i forlengelsen av gårsdagens desemberkalenderoppføring om kjendiser som må hevde sin egen heteroseksualitet, vender vi idag blikket mot en ny studie som slår fast noe som kan høres innlysende ut, nemlig at det finnes bifile menn.

Nettopp fordi en studie fra 2005 hevdet at det ikke kunne bevises at menn kunne være bifile, ble oppfattet som en oppreisning for bifile menn når denne nye studien kom. Det å definere folk som enten hetero- eller homofile har liksom vært greit, men hva med de som ligger et sted imellom på skalaen? (Og det gjelder ikke bare biseksualitet.) Den nye studien er viktig, fordi den blant annet kan gi oss muligheten til å gjøre opp med den forestillingen mange har om at det å oppfatte seg selv som, eller stå fram som biseksuell bare er et steg på veien mot å innse at man egentlig er homo, det Salons Tracy Clark-Flory kaller «bi now, gay later«. Det minner om det mange fornektende bruker å si om homofile, at det bare en fase, men det er alvorlig: Som med en kjendis som stadig må insistere på sin heteroseksualitet, kan en bifil person som umiddelbart tvinges inn i homo/hetero-dikotomien føle at han ikke får respekt for sine følelser. En bifil mann er ikke en mann som ennå ikke vet at han egentlig er homo. I noen tilfeller er det slik, men vi må bort fra forventningen om det. At folk krysser homo-hetero-oppdelingen er ikke en trussel, verken mot homoer eller heteroer.

Vitenskapelig anerkjennelse av biseksualitet er viktig, men også interessant: Ville det for eksempel forandre noe for Ramin Setoodeh, mannen bak en kontroversiell Newsweek-artikkel som langt på vei hevdet at åpent homofile skuespillere ikke kunne være troverdige i heteroroller? Se for et øyeblikk bort fra at representasjonen av biseksualitet på film er nesten ikke-eksisterende. For argumentasjonens skyld, for Setoodeh: Ville en åpent bifil skuespiller være spesielt velegnet til å ta på seg både hetero- og homoroller, fordi han eller hun gjerne kjenner begge rollene? Eller er det tvert imot slik at vedkommende aldri vil kunne bli troverdig som noen av delene, fordi vi vet at han eller hun verken er utelukkende hetero eller homo? Tankeeksperimentet styrker uansett ikke Setoodehs sak.

Forhåpentligvis kan vi på sikt også bevege oss et stykke vekk fra den ofte implisitte seksualiseringen av legningsspørsmålet. Det handler om seksuell tiltrekning, javisst, men også om følelsesmessig tiltrekning, og om det å kunne bruke en merkelapp som identitetsmarkør, og til å forstå seg selv bedre. Da blir det kanskje også bedre plass til for eksempel aseksuelle og andre underbelyste minoriteter i diskusjonen om hvordan vi omgås spørsmål om seksualitet og selvforståelse. Det burde være mulig også uten å trampe ut hele født sånn eller blitt sånn-debatten enda en gang.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*