Det fikk mye velfortjent oppmerksomhet da Joachim Trier ble plukket ut til å konkurrere om den gjeve Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes med sin tredje spillefilm, Louder Than Bombs. De fleste som omtalte avgjørelsen, husket heldigvis også å opplyse om hvorfor Triers bragd likevel ikke var «historisk» i norsk film: Anja Breien ble tatt ut til konkurranseprogrammet med filmen Arven allerede i 1979. I året da Trier endelig overtok æren, er det derfor både gledelig og passende at Anja Breien samtidig ble gjort stas på. Norsk Filminstitutt og Nasjonalbiblioteket ga ut tre av Breiens beste filmer – Den allvarsamma leken (1977), Arven (1979) og Forfølgelsen (1981) – samlet i en DVD-boks.
Mest kjent er Breien stadig for Hustruer-filmene (Hustruer, 1975, Hustruer – ti år etter, 1985, Hustruer III, 1996), en filmserie som skildret «den kvinnelige erfaringen» med større alvor (og samtidig mye mindre gravalvor!) enn det som hadde vært vanlig fram til da. Vanligvis brukes beskrivelsen «datert» som noe negativt, men disse filmene er et produkt av sin tid på en god måte; tross svakheter er de så spesifikke at de neppe kunne vært laget noe annet sted enn akkurat der, akkurat da.
Sansen for de fortellende detaljene og det realistiske skuespillet forfinet Brejen så i Arven. Kammerdramaet om en familie som avsløres og kvernes i stykker av et arveoppgjør føles som en dramaturgisk og estetisk fortopp til blant andre danske Thomas Vinterbergs Festen (1998), og Breien metter både bilder og dialog med så mye karakterinformasjon at flere av scenene formelig dirrer. Hun bringer også fram fine rolletolkninger, ikke minst fra Espen Skjønberg i rollen som Jon, sønnen som kommer under sterkt krysspress for at tittelens arveoppgjør skal kunne realiseres. Arven er også en metafor for alt det som består gjennom generasjoner, ikke minst av menneskets mørke og svake sider. (Les filmkritiker Dag Sødtholts omfattende omtale av filmen her.)
Arven er nok min favoritt blant de Breien-filmene som nå igjen er gjort tilgjengelige, men også de to andre byr på innsiktsfulle øyeblikk. Den samme Dag Sødtholt argumenterer for eksempel grundig og overbevisende for at Den allvarsamma leken, som ved første øyekast kan se ut som et konvensjonelt, velkonstruert kostymedrama, ikke bare rommer en gedigen skuespillerprestasjon, men også visuelle valg som løfter den, høyt. Klassedramaet og mannen som må gå på akkord med sine prinsipper er velkjente størrelser, men jeg er enig med Sødtholt i at Breien, med sitt våkne blikk for kjønns- og sosiale forventninger, klarer å fylle sjablongene med noe mer.
Boksens siste utgivelse, Forfølgelsen, bringer uvergelig tankene over på Carl Th. Dreyers Vredens dag (1943), et av de virkelige hovedverkene i dansk filmhistorie. Begge filmene skildrer kirkas makt over enkeltmennesket og samfunnet og den spesielle dynamikken som oppstår i et samfunn hvor autoritet er basert på fordommer og frykt. Hekseprosesser og umulig kjærlighet er tema for begge, og i likhet med Dreyer har Breien valgt å forankre filmens stemning i en ganske eiendommelig, teatralsk spillestil. Den kan virke fremmedgjørende til å begynne med, men etter en stund gjør dem også at hver enkelt replikk får en egen ekstra vekt.
Anja Breien er ikke ferdig med å lage film i sitt syttifemte leveår, men i likhet med for eksempel Vibeke Løkkeberg har hun fått erfare at det ikke er lett å komme igjennom filmstøttesystemet. Breien har uttrykt en ambisjon om å lage en siste Hustruer-film, noe det er all grunn til å håpe at hun får til. Norsk film har mange mangler, og en av dem er definitivt skildringer av den levelige alderdommen.
_________________________________________
I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2015. I dag: Anja Breien fyller 75.