Desemberkalenderen: Hundreåringen som mistet hukommelsen

Det første jeg tenkte på da meldingene om de voldsomme utskiftningene på det ærverdige amerikanske magasinet The New Republic smeltet min Twitter-strøm i går, var en scene fra The Wires andre sesong. Brother Mouzone, en skolert, sløyfebærende leiemorder, skjeller ut en av folka sine fordi han har glemt å kjøpe Harper’s Magazine, som sammen med The Nation, The Atlantic og TNR er blant magasinene han mener enhver oppegående svart mann bør følge med på. Hans påfølgende replikk avfødte tusen litterære essays: «You know what the most dangerous thing in America is, right? A nigga with a library card.»

Nyhetsmeldingene de siste par dagene gjør meg stadig sikrere på at den fiktive, ti år gamle karakteren med letthet kunne strøket The New Republic fra lista over obligatorisk lesning. Det begynte ellers bra: Chris Hughes, en av grunnleggerne av Facebook, kjøpte TNR i 2012, og fikk umiddelbart gamleredaktøren Franklin Foer tilbake på laget. TNR, en institusjon i den liberale delen av USAs magasinflora, hadde slitt lenge, uavhengig av jordskjelvet som traff dem på 90-tallet, da det kom frem at stjernereporteren Stephen Glass hadde diktet opp et utall artikler. Med Hughes, en erklært venstreorientert fyr med et lass av penger i bakhånd, skulle TNR igjen gjøres relevant for den politiske eliten. Det hjalp også at Hughes tok magasinet ut av hendene til den mangeårige eieren Marty Peretz, en kontroversiell figur hvis stadig hyppigere utfall mot folkegrupper (arabere, i særdeleshet) hadde blitt et problem. Den legendariske tidligere redaktøren Michael Kinsley kom sågar tilbake ombord som bidragsyter for å vise at TNR mente alvor.

Denne uka raste byggverket. Hughes sa til New York Times i november at nå ikke ser på TNR som et magasin, men som et «digitalt medieselskap», og nå flytter TNR hovedkontoret fra Washington til New York. Foer sa opp på dagen, og mente han og eierne hadde visjoner for magasinet som ikke harmonerte. Enda viktigere var det at Leon Wieseltier, som med hard hånd har styrt magasinets uavhengige litteratur- og kunstredaksjon i 31 år (!), takket for seg. I dag fulgte flesteparten av TNRs mest profilerte journalister etter, sammen med ni av 12 redaktører, og et utall tidligere redaktører og bidragsytere. Jacob Weisberg, som etterfulgte Michael Kinsley som sjefredaktør for det i årets desemberkalender hyppig nevnte Slate, slo an tonen allerede i går, i påvente av dagens masseflukt: «That’s probably it for TNR. It was an interesting and intermittently great 100 years.»

Selv var jeg abonnent på The New Republic i flere år. Det var den politiske journalisten Jonathan Chait som lokket meg ditt, med sine konsise bloggposter (han forsvant til New York i 2012). Anne Applebaum, Robert Kagan og Paul Berman har – under ledelse av Wieseltier – jevnlig irritert meg med sine analyser om utenrikspolitikk. Jonathan Cohn er landets beste helsereporter. Julia Ioffe, Noam Scheiber og Alec MacGillis leverte noen av den nylig avsluttede midtveisvalgkampens beste saker (noen av dem sågar på flere tusen ord, den typen saker TNRs nye sjef, Guy Vidra, finner «kjedelige», i følge Politicos Dylan Byers). Nå har de takket for seg, alle sammen. De som er igjen, frykter at Hughes skal gjøre TNR til en klikkjaktende Buzzfeed-kopi.

The New Republics banner har annenhver uke minnet meg på at magasinet fyller hundre år i år. Det ble feiret i Washington for noen uker siden. Chris Hughes’siste manøver har tynnet ut køen av gratulanter.

Jeg sa opp abonnementet mitt i kveld.

***

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: The New Republics fall.