Da Stein Ove og jeg ifjor brukte desember på å skrive ett innlegg daglig her på Skrivekollektivet, ønsket vi å “løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år”, som det het den gangen. Det kan vi ikke gjøre i år, for 2011 har ikke vært noe godt år. Men bortsett fra det er Desemberkalenderen tilbake med samme formål som sist; å se tilbake på kulturelle og politiske fenomener fra året som snart er over. I dag: Nittitallsnostalgi.
_____________________
I desember er det heldigvis allment akseptert at man kan se seg litt tilbake. Det er tid for å gjøre opp status for året. Men ettersom er jeg både nittitallist og nostalgisk anlagt, kunne jeg nok lett kommet i verbalt klammeri med kulturkritikeren Kurt Andersen, på grunn av min nostalgiske dragning. På tampen av året startet Andersen en av årets mest underholdende debatter. I et essay i Vanity Fair gikk han nemlig til angrep på alle dem som etter hans mening fortsatt sitter fast sånn omtrent rundt 1992, og som har satt seg så tungt på den anerkjente smaken at det etter Andersons mening har vært snakk om nostalgi som ledet over i kulturell stagnasjon.
Når jeg kaller meg nittiallist, har det to betydninger. For det første er jeg glad i nittitallet. For det andre oppfatter jeg nittiallet som mitt tiår, selv om jeg generasjonsmessig nok egentlig er for ung til å huske det tidlige nittitallet særlig klart. For meg kan oppdagelsen av MTV tidlig på nittiallet måle krefter med mye av det som skjedde i tenåra, betraktet som formative milepæler. Men det er vanskelig å akseptere Andersens premiss om at nittitallet nå har satt seg så tungt på forståelsen av hva musikk, film, mote etc. er og i det hele tatt kan være, at 2000-tallet må oppfattes som en mer eller mindre rettlinja fortsettelse: Filmer og hipstere som ser til forveksling like ut, og popmusikk som bytter ut Madonna med Lady Gaga.
I det hele tatt føles situasjonen litt forvirrende: Det er bare tre år siden Tim Teeman, i en anmeldelse (nå bak betalingsvegg) av TV-serien Beautiful People, spurte om det var for tidlig å føle nostalgi for nittitallet. Så kommer altså Andersen inn på arenaen og hevder at nittitallsnostalgien allerede er altomfattende? Selv lener jeg meg på kritikken fra Slate’s Culture Gabfest, som peker ut hip-hopen og jeansmoten som to av flere tendenser Andersen simpelthen overser for å få tesen sin til å holde. Det har vært forandring, prøving og feiling, reforhandling av hvordan den amerikanske kulturen skal se ut og låte.
Men hvis vi tar til oss Andersens premiss et øyeblikk, blir de neste spørsmålene: Er det så nøye? Og dernest: Er det noe nytt? Jeg tror Andersen simpelthen er for utålmodig og nærsynt. Det kan tenkes at vi trenger å få 2000-tallet litt mer på avstand for å forstå hvordan det skiller seg fra 1990-tallet. Det er ikke mange år siden jeg følte at nittitallet fortsatt sleit med mindreverdighetskompekser overfor 1980-tallet, men i følge Andersen har pendelen tydeligvis svingt kraftig i motsatt retning. Per 2011 tror jeg personlig 2000-tallet fortsatt trenger tid til å utvikle historien om seg selv. Men når den sakte avtegner seg, vil vi sannsynligvis sitte igjen med et mer nyansert syn både på 2000-tallet og nittitallets påstått vedvarende dominans.
**
Bonuslesning: Musikkanmelderen Carl Wilson tok i New York Times noen måneder før til orde for en kulturell nostalgi som er mindre forenklende og tragisk/heroisk, og legger mer vekt på nostalgiens evne til å få oss til å huske fortida som en kompleks størrelse.