Barack Obama har valgt Joe Biden som sin visepresidentkandidat, akkurat som jeg skrev at han burde for en drøy uke siden. Blant annet derfor skal jeg ikke dvele særlig lenge ved grunnene til at han gjorde det. Det er åpenbart at Obama gjennom dette valget har kommet fram til at Delaware-senatorens utenrikspolitiske autoritet, hans evner som frittalende attack dog og kjenner av alle Washingtons irrganger overstråler motargumentene; at Biden stod på motsatt side i Irak-spørsmålet; har en notorisk evne til å snakke før han tenker (en egenskap han deler med John McCain); og at hans lange erfaring kan framstilles som at han er korrumpert av Washingtons virkelighetsfjerne sider. Jeg synes argumentene holder. Ingen ville seriøst kunne hevde at Biden ikke vil være klar for å ta over embetet på øyeblikks varsel om nødvendig, og med et mulig unntak for Hillary Clinton, som nå rapporteres å aldri ha vært seriøst vurdert av Obama, er Biden utvilsomt den mest interessante av kandidatene. La meg likevel kommentere valget gjennom fire spørsmål:
1) Forandrer det noe? Kommentatoren David Gergen skrev i sin CNN-blogg for noen dager siden at det Obama trenger nå, i lys av meningsmålinger som viser et tettere kappløp enn noen trodde var mulig for bare noen uker siden, var en såkalt game-changer, altså en hendelse som kunne sette temaet for valgkampen mer eller mindre på nytt. Det er vanskelig å se for seg at valget av Biden som visepresident gjør dette. Vi skal selvfølgelig ikke legge for mye i valget av nummer to, og samtidig huske på at forrige gang en visepresident var antatt å forandre hele likningen var når Al Gore valgte Joe Lieberman i 2000, men problemet består uansett. Vil for eksempel de hvite arbeiderklassevelgerne som vraket Obama for Clinton i Pennsylvania og Ohio se en gang på Obama fordi han nå får besøk av Obama?
Amerikanerne har uttrykket to run with the election, en metafor som brukes om en kandidat som avgjør et valg i god tid før valgdagen, og som trolig stammer fra amerikansk fotball. Likeledes bruker uttrykkes to drop the ball om en kandidat som tilsynelatende bare skulle spasere inn til en enkel seier, men som mister initiativet underveis. Omtrent der er Obama i dag, og det er derfor han trenger noe som kan gi ny vind i seilene. Hvis vi holder oss til ballmetaforen, så er jeg ikke i tvil om at Biden vil være uovertruffen når det gjelder å kjefte på ballen for at den ikke allerede befinner seg i Obamas grep, men mindre sikker på om han er den som kan plukke den opp, kaste den til Obama og sørge for at han får en bekvem joggetur til touchdown.
2) Hvordan reagerer grasrota? Jeg er meget klar over at det demokratiske partiet er usedvanlig mangslungent, og at det derfor er upresist å skrive grasrota når jeg egentlig mener venstrefløyen, men likevel: Obama er avhengig av at Biden blir tatt imot med mer eller mindre åpne armer av de liberale fotsoldatene og tastaturideologene. Magefølelsen sier meg imidlertid at det neppe blir noe stort problem, selv om Biden opprørte mange av dem med sin naive stemmegivning når Irak-krigen kom opp i Senatet i 2002. Det er to grunner til dette. For det første er det neppe noe disse miljøene heller vil enn å vinne. Grasrota har vært bekymret i månedsvis over at Obama ikke har vært aggressiv nok mot McCain (noe som selvsagt er i ferd med å endre seg etter at McCains housing problem kom til overflaten), og for dem som vil unngå en ny ulmende ryktespredningskampanje er Biden et naturlig valg. Det andre kan naturligvis være at Biden generelt anses som akseptabel etter en nøye politisk vurdering – det er mitt inntrykk at hans avvæpnende og hardtslående stil ofte kan gjøre politisk uenighet mer spiselig når den kommer fra Biden enn fra andre demokrater -, men jeg tror det er vel så viktig at alternativene var verre for mange på venstrefløyen. Dette trenger ikke bety at de ikke vil kaste seg med uforbeholden entusiasme inn i kampen for å få Obama-Biden valgt, men det er nok en lettelse for mange at det ikke ble Obama-Bayh, eller for den sakens skyld, Obama-Clinton. Bayhs tilknytning til sentrumsnettverket Democratic Leadership Council kunne gjort ham til en belastning for Obama på venstrefløyen, og heller ikke Clinton er unisont elsket på de kanter, uansett om kritikken er fortjent eller ikke. Både DailyKos og The Nation er relativt fornøyde i dag, og Nations John Nichols oppsummerer antagelig stemningn brukbart når han skriver: «Biden may not have been the perfect choice. He may not even have been the preferred choice. But he was, at least to Obama’s view, the necessary choice.»
3) Hvordan reagerer Clinton-tilhengerne? Biden kan meget vel være et godt valg for alle andre, men for bitre Clinton-tilhengere innebærer dagens melding først og fremst en ny skuffelse. Mange av dem hadde nok innerst inne håpet at Obama til slutt skulle overraske alle og utnevne Clinton, og når så ikke skjedde kan de siste krampetrekningene i Denver bli en uskjønn øvelse. Clinton-leiren selv har riktignok selv tatt sine forholdsregler for å forhindre pinlige øyeblikk under landsmøtet. men problemer stopper jo dessverre ikke nødvendigvis neste torsdag, selv om begge leire sier de håper det. Jeg tror det er veldig vikig at Biden umiddelbart inntar en tydelig politisk rolle. Han sies å være mer bekvem med å snakke om den hvite arbeiderklassens og lavere middelklassens bekymringer enn Obama, og om så er tilfelle bør han begynne å vise det med den en eneste gang. Mange velgere, og særlig hvite kvinner, stemte på Clinton fordi de følte at hun hadde de beste og mest konkrete løsningsforslag på saker som angår dem i deres hverdag. Biden har aldri mistet linken til den vanlige kvinne og mann, og nå må han hjelpe Obama med å oppnå denne kontakten. Enkelte vil aldri kunne overbevises til å stemme på Obama, men jo fortere han som ikke er Hillary (altså Joe Biden) kan framstå som en representant for deres interesser, heller enn som bare enda en gammel, hvit mann som stenger veien for en åpenbart kvalifisert kvinne, jo større er sjansen for at han lykkes. La meg samtidig presisere at jeg her snakker om den fjerdedelen av Clinton-velgere som sier at de kan tenkes å stemme på McCain, og ikke om kvinnelige velgere i sin alminnelighet.
4) Hvordan reagerer McCain? De få menneskene jeg har rukket å snakke med om Obamas valg er enige om en ting, nemlig at Biden er den kandidaten som trolig i minst grad forandrer McCains vurdering av hvem han selv bør utnevne som sin nummer to. Bidens hovedegenskaper (erfaring, hvithet, utenrikspolitisk skolerthet) er egenskaper som McCain mener å besitte selv, og han behøver derfor neppe å motprogrammere med en visepresidentkandidat som kan imøtegå Bidens sterke sider. Han kan konstatere at Obama kalkulerer med at velgernes misøye med Republikanernes styring med økonomien er så stor at han selv kunne konsentere seg om å dekke opp sin mangel på utenrikspolitiske erfaring, og at McCain derfor uten for stor risiko kan se etter en økonomisk velskolert kandidat uten å risikere for mye. Altså kan det fort vise seg at utpekningen av Biden kan være et godt tegn for businessmann og eks-guvernør Mitt Romney. Det kan selvsagt både diskuteres hvor smart det ville være å gi visepresidentjobben til en fyr som er enda rikere enn McCain (jamfør hus-disputten, og anklagen om at boligbaronen McCain er ute av takt med folkedypet), som dessuten har bakgrunn som direktør i et selskap som har vært igjennom flere runder med nedbemanninger, men det finnes fortsatt argumentene for at fordelene med Romney veier opp for ulempene.
Men om ikke valget av Biden umiddelbart snur opp-ned på McCains strategi er det særlig to ting å se opp før på kort og mellomlang sikt. På kort sikt ville det overraske meg om McCain nå ikke satser på en visepresidentkandiat som han ikke er hundre prosent på at kan hamle opp med Biden i visepresidentdebatten. Den skal selvsagt ikke overvurderes, men Biden er en såpass pågående, morsom og samtidig tillitskapende debattant at det ikke ville ta seg ut å velge en VP som ikke kan slå tilbake. Både Romney, Mike Huckabee og Tim Pawlenty kan hevdes å ha disse egenskapene, men Joe Lieberman har dem ganske åpenbart ikke, enda så aggressiv han kan bli. Se også opp for en Quayle-Benson-liknende aldersdynamikk dersom McCain for eksempel skulle utpeke Louisiana-guvernør Bobby Jindal.
På litt lengre sikt vil jeg se etter hvordan McCain-kampanjen forsøker å framstille Biden. Mannens alder gjør selvsagt at eventuelle skjulte antydninger om at McCain er for gammel til embetet vil slå tilbake på Obama-kampanjen, men på den andre siden blir det nå vanskeligere for McCain å bruke anklagen om at Demokratenes duo mangler erfaring, i alle fall uten samtidig å måtte minne velgerne om at han selv har sittet i Kongressen i ubeskjedne tjueseks år. Derfor vil det ikke forundre meg om Republikanerne istedet vil forsøke å få demokratiske velgere til å spørre seg om at det ikke egentlig er Biden, ikke Obama, som er best forberedt på å bli president. De kommer naturligvis ikke til å si det direkte, blant annet fordi det ville innebære en innrømmelse av Biden kvalifikasjoner, men noe av det samme er synlig allerede i de første reaksjonene fra McCain-leiren, der de peker på at Biden flere ganger i den lange primærvalgkampen uttalte at Obama etter hans mening ikke var klar for å bli president ennå.
Flere av spørsmålene kan få sine delsvar allerede neste uke, under Demokratenes landsmøte i Denver. Jeg kan nesten ikke vente.
**
Jørgen Lien