EM: Tysk stålkontroll

Stålkontroll betyr ikke det samme som det pleier når Tyskland spiller fotball i 2008.

Det er veldig, veldig uvant. I 2006 vant Tyskland, det grusomme gamle maskinlaget, gunsten til mang en naiv fotballelsker, da Jürgen Klinsmann sendte neste generasjon på banen uten den belastende, møkkjedelige bagasjen Thomas Helmer-troppen måtte bære på. Borte var Jens Jeremies-kloninger på en midtbane som helst ikke skulle synes. Ingen kunne se noe til Oliver Bierhoff-kraftpakker med spenst på linje med en medisinball og teknikk som bakfulle løsbikkjer. Det var null utsikt til spillere med personlig sjarme på linje med, la oss si, Lothar Matthäus. Tyskland var sprudlende, unge, positive og forbannet gode. Hele min skjematiske verdensoppfatning falt i grus den sommeren.

I år var jeg forberedt, og ikke så rent lite nervøs. Tyskland etter Klinsmann hadde litt av hvert å leve opp til, og alle muligheter til å skuffe: Det er jo ikke hjemmebane, Jens Lehmann har ikke spilt på et år (og hver gang han har gjort det har han minnet oss på grunnen til at det er lurt at benken får besøk av ham), laget er fortsatt ungt, og tåler Miro Klose en omgang til?

Ja. Ja. Ja. Ja.

Frykten er ubegrunnet, og en irrasjonell og litt ekkel forelskelse i gamlefienden gryr atter, for Tyskland ga ikke vekk noen tegn på at noe er forandret en tøddel på de siste to årene. Hele 16 av spillerne fra VM på hjemmebane er fortsatt i troppen, og kjernen er inntakt. Miroslav Klose og Lukas Podolski har fortsatt en meget utysk kjemi der foran, og Ballack ser ut til endelig å ha det i seg til å prestere i et sluttspill. Gårsdagens førstekamp mot Polen ga positive svar på alle spørsmål, selv om Tyskland stadig har et stykke opp til bestenivået. Men en ting er fortsatt intakt: Tyskland har et høyt lavestenivå, og det er sånt som skaper mesterskapsfavoritter. 2-0-seieren var akkurat så kontrollert og stressfri som det helst bør være mot et lag som Polen, selv om mesterskapsdebutantene var bedre enn fryktet og trodd (slik de sikkert er det, alle sammen). Leo Beenhakker, ringreven med sølvhjelmen, har støpt sitt ganske begrensede mannskap i en form som kaller på smilebåndet, men råvarene er flere nummer for svake til å utgjøre noen trussel mot lag av Tysklands kaliber.

Det hjelper selvsagt ikke at et anstendig polsk lag møter to polakker i front for motstanderen, to klassespillere som likegodt avgjorde det hele. Polskfødte Lukas Podolski puttet begge målene på ubesværlig vis, men var hederlig nok til å bare heve neven beskjedent for hvert mål. Rekkekamerat Klose spilte atter en flott kamp, og kunne scoret sjøl, men ga nykomlingen Mario Gomez (som sågar er spansk av opprinnelse) sjansen begge ganger. Gomez misset, til og med grovt, men holder nivået og kommer sikkert sterkere tilbake.

Fritz på kanten var frisk så lenge det varte, og knøttlille Lahm på backen er like morsom som før. Får Ballack gang i mesterhjernen, er Tyskland favoritter.

I kveld skal en annen gammel storhet i ilden. Marco van Basten, i skribentens øyne kanskje den beste fotballspilleren i min levetid, er stadig sjef for Europas staeste kunstprosjekt, Nederland – laget som alltid skal spille mer ambisiøst og penere enn fornuften tilsier. Jeg elsker dem for det, og håper at den nye generasjonen tråkker ut av Bergkamps og Overmars’ skygge mot Italia i kveld. Om de slår til mot den eneste stereotypien som står igjen, er det bare flott. Noe må jo bestå, tross alt, når Tysklands disipler har brutt lenkene.