I Washington D.C. er det vanlig å oppfatte senatorer som får utfordrere i primærvalgene som ekstra sårbare ved valget i november. En utfordrer, og særlig en som ligger så dårlig an at han må ty til sterke retoriske virkemidler og anklager mot sin partifelle for å skaffe seg oppmerksomhet, kan bidra til legitimere det rivaliserende partiets kritikk, og/eller bunnskrape kampanjekassa til den som til slutt vinner. I tillegg kommer utfordreren ofte fra en av fløyene i partiene, og hvis han blir tatt på alvor, kan han presse den sittende senatoren til å innta standpunkter som nok kan være til hjelp med grasrotvelgerne på kort sikt, men som ikke nødvendigvis klinger like godt når hele velgermassen har stemmerett. Kort sagt; hvis du har en sjanse til å forhindre reelt primærvalg, grip den.
Jeg har også vært en smule skeptisk til denne teorien. For det første kan et åpent primærvalg tvinge den sittende senatoren til å bli en bedre kandidat. Svake punkter i det politiske budskapet vil umiddlebart bli utfordret, og denne prosessen kan føre til både bedre politikk og bedre presentasjon av egne synspunkter. Et typisk eksempel, som riktignok har mer med personlige egenskaper enn med politikk å gjøre, er Barack Obamas håndtering av de hatske prekenene til pastoren Jeremiah Wright i primærvalgkampen mot Hillary Clinton i 2008. Det ga ham anledning til å rydde spørsmålet av veien på et tidlig stadium, istedetfor at det slo ned som en bombe i en TV-duell mot John McCain. Senatsprimærvalg har samme dynamikk.
Jeg lar meg heller ikke nødvendigvis overbevise av argumentet om at et primærvalg vil være med på å legitimere motstanderens kritikk, eller sørge for å avlede oppmerksomheten/dollarene fra det egentlige angrepsmålet. Det er selvsagt forskjell på stilen til primærvalgutfordrere, og noen er mer villige enn andre til å si ting som kan bite den eventuelle seierherren i halen senere, men generelt sett tror jeg primærvalg kan bidra til å få opp interessen og engasjementet på grasrota på en måten som en automatisk kroning av den sittende senatoren ikk kan. Vanligvis koker mange valgdueller i midtveisvalgår ned til hvilket parti som er best til å mobilisere sine egne velgerne, og det gjelder i særlig grad i år uten presidentvalg. I et år som 2010, hvor republikanerne ser ut til å komme mobilisiere mer eller mindre på obstruksjon alene, tror jeg derfor noen gode, substansielle primærvalgdueller rundt omkring i landet kan gjøre demokratene bedre rustet i november. Også økonomisk, selv om det ikke er gratis å vinne en valgkamp, heller ikke i ditt eget parti.
I en politisk uke som absolutt bød på rikelig annet å skrive om (presidentens tale om helsereformen, den totalte etiske nedsmeltingen som er delstaten New York, guvernør-primærvalget i Texas, som markerte startskuddet for Rick Perry ‘12), skal vi derfor likevel feste blikket på den kommende senatsvalgkampen hos demokratene. Republikanerne føler, med rette, at de har vinden i ryggen, og peker på et knippe interne nominasjonsstider blant demokratene som bevis. Jovisst, veldig, veldig mye skal gå republikanernes vei før de kan ta tilbake flertallet, men på den annen side er det faktisk en hel del som går deres vei allerede. Jeg tror bare ikke de ser de rette stedene.
Lenge så det ut til at duellen mellom senator Arlen Specter og kongressmann Joe Sestak i Pennsylvania skulle bli den mest interessante på det demokratiske kartet. Jeg spådde, i tråd med vedtatte sannheter i D.C. på den tiden, at Specter, etter at han skiftet fra det republikanske partiet til demokratene, ville få hjelp av Det Hvite Hus til å presse Sestak fra å søke nominasjonen. Men som vi kommer tilbake til har administrasjonens folk hatt vekslende hell med å blande seg inn i lokale nominasjonsprosesser. Sestak, en liberal tidligere militær, er fortsatt med i gamet; han ser bare ikke ut til å være istand til å flytte tilstrekkelig mange velgere til å vinne. Entusiasmen for Specter er ikke overveldende blant Pennsylvanias demokrater, men om ikke annet har primærvalgkampen tvunget ham til å gå høyere på banen i å fronte demokratiske merkesaker. Derfor ser vi nå for eksempel Specter ta til orde for å kassere det amerikanske militærets policy med å sparke ut åpent homofile tjenestepersoner, eller at han tar til orde for å gjenopplive en offentlig helseforsikringsordning, dersom helsereformen nå en gang må vedtas gjennom reconciliation (krever 50 stemmer i Senatet, pluss visepresident Joe Bidens dobbeltstemme). Jeg tror fortsatt Sestak kunne være en langt bedre kandidat, i et år hvor alle politiske veteraner skal få slite, men Specters sliping av egne standpunkter er avgjørende hvis demokratene skal kunne utmobilisere sine republikanske rivaler. Jeg vet ikke hvor mye av skylda som skal legges på en faktisk aktiv primærvalgkamp, men for første gang på lenge viste en måling endelig Specter foran sin republikanske rival Pat Toomey med fem prosentpoeng.
Men om Pennsylvania en gang var sentrum for intern-demokratisk drama, har oppmerksomheten nå istedet flyttet sørove, til Arkansas. Her forsøker den konservative demokraten Blanche Lincoln desperat å sikre seg en tredje mandatperiode, men meningsmålingene ser dystre ut. Lincoln sliter og slites på flere fronter. Ikke bare skal hun forsøke å selge inn seg selv som en moderat demokrat i en av landets aller mest konservative stater; hun forsøker til alt overmål å gjøre det ved å så grundig som mulig punktere all eventuell entusiasme hennes egen liberale grasrot måtte ha for henne. Det er derfor delstatens viseguvernør, Bill Halter, har bestemt seg for å utfordre henne om den demokratiske nominasjonen. Vi vet ikke hvorvidt det er mulig for Halter å felle Lincoln, eller om det er mulig for en mer liberal demokrat i vinne i en konservativ sørstat, men det er samtidig vanskelig å se hvordan Lincolns strategi – å snakke det samme språket, kjempe for (eller mot) de samme sakene som sine republikanske motstamdere – skal gjøre henne til et opplagt valg for uavhengge/moderate velgere. Washington Posts Chris Cillizza har rett når han påpeker det konfronterende i at Lincoln bruker den primærvalgkampens første reklamespot til å understreke nøyaktig de sakene hvor det liberale grunnfjellet, som har brukt den siste uka til å oversvømme Halter-kampanjen med donasjoner – er uenig med henne, for eksempel om en offentlig helseforsikringsordning eller et nytt utslippsregime for klimagasser. Ukas meningsmåling viser at Lincoln sakte men sikkert knapper inn på forspranget til sine republikanske utfordrere, men disse sier oss lite om hvilken effekt Halter vil ha. Igjen heller jeg mot å tenke at Lincolns status som en insider i Washington kan gjøre Halter til et tiltalende alternativ.
Til slutt lander vi vest, hvor den utnevnte senator Michael Bennet er i en tilsynelatende personlig tvekamp med Andrew Romanoff om nominasjonen i Colorado. Dynamikken her er ekstra underlig. I teorien er det nemlig Bennet som er outsideren, ettersom han var et lite kjent navn i delstaten før han ble utpekt av guvernør Bill Ritter å erstatte Ken Salazar i Senatet, da sistnevnte ble utnevn til innenriksminister i Obama-administrasjonen. Romanoff, derimot, er tidligere speaker i delstatssenatet, og politiske observatører mener han kun utfordrer Bennet fordi han mener han burde blitt utnevnt selv. Få klarer å finne klare politiske forskjeller mellom kandidatene, og tilmed Romanoff selv har innrømmet at de er minimale. Da gjenstår i hovedsak et argument vi kjenner fra en av de potensielt episke senatsduellene som ikke ble til virkelighet; den mellom senator Kirsten Gillibramd og tidligere kongressrepresentant Harold Ford jr. i New York. Mens han vurderte sitt eget kandidatur snakket Ford stadig om at det var viktig at newyorkerne fikk et reelt valg, ettersom Gillibrand ikke var valg til jobben av velgerne. I Colorado er Romanoff inne på noe av det samme. Om lite var kjent om eBennet før han kom til Washington, vet vi nå i det minste at han har gjort seg til en ledende talsmann for å legge den offentlige helseforsikringsordningn tilbake på bordet i forbindelse med nye reformforhandlinger. Det er vanskelig å ikke se det som en konsekvens av en primærvalgutfordrer fra venstre. November er fortsatt langt unna i Colorado, og racet ser ikke helt ut til å ha satt seg ennå, men interessen på grasrota er iallfall økende.
Høres det ut som at jeg forsøker å selge inn en utvikling som passer min venstreorienterte oppfatning som en politisk muliget for et presset parti? Kanskje, men det er ikke hele poenget. Å vedta en helsereform kan være deler av svaret, men i et år hvor republikanerne virker så oppildnede som nå, kan slike forsøk på vekke et misfornøyd grunnfjell fra apati være den eneste sjansen partiet har til å unngå en katastrofe i november. Derfor skal Joe Sestak, Bill Halter og Andrew Romanoff ha takk, enten de lykkes eller ikke. Arlen Specter og Michael Bennet kan vi takke når helsereformen eventuelt går igjennom i Senatet. Om Blanche Lincoln fortjener takk er jeg usikker på. Hun har sagt at hun er motstander av å bruke reconciliation, og har signalisert at hun kan komme til å stemme mot reformen. Kanskje er det slikt man har Bill Halter til å forhindre.
Jørgen Lien skriver om amerikansk politikk for Skrivekollektivet. Twitter.