Du vet det er sommer, og sommeren før et valg, når lederen i Elverum Arbeiderparti, Bjørn Jarle Røberg-Larsen, med kun anekdotisk belegg og tilsynelatende først og fremst fordi han har en blogg, får kjempeoppmerksomhet av Dagbladet for å hevde at SV er den største trusselen mot en fortsatt Ap-dominert regjering etter valget. Det kunne være lett å henvise til partileder og statsminister Jens Stoltenbergs poeng om at det ikke er regjeringspartnerne, ikke engang opposisjonen, men derimot sofavelgerne som er Aps viktigste utfordring, men Røberg-Larsen er uansett uenig. For ham er sofaen tilsynelatende kun en trussel i den grad den kan brukes av virkelighetsfjerne SV-ere som er mer opptatt av å mene enn av å gjøre noe, til å sitte hjemme på valgdagen i protest mot en manglende symbolsk venstredreining under den rødgrønne regjeringen. I det hele tatt er det påfallende hvor mange sprikende argumenter Røberg-Larsen benytter seg av, og hvor lite grunnet de er i politisk substans eller tilmed underbygget synsing. Så mange er de, faktisk, at jeg ikke ville klare å utlegge og argumentere mot Røberg-Larsens syn uten å gå grundig og direkte til det blogginnlegget som satte igang hele debatten. Så da gjør vi det.
Det finnes en lang og rik tradisjon i Arbeiderpartiet både for å snakke nedlatende om SV fordi de ikke forholder seg til den politiske virkelighetens kompromissbehov, og i den senere tid for å med like stor triumferende nedlatenhet takke SV for at de legger mange primærstandpunkter på hylla. Røberg-Larsen fremviser begge i rikt monn når han skriver:
”Min observasjon er at SV rives og slites mellom to hensyn – og to fløyer. Den ene fløyen er den etablerte ledelsen,som syns det er viktigere å GJØRE det rette enn å MENE det rette. Altså en realpolitisk linje som søker å endre samfunnet i best mulig retning utfra partiets grunnsyn. Kristin Halvorsen gjør en utmerket jobb i dette (…) Jeg syns det er bra at SVs ryggrad ikke er spesielt rett. Slik er det når politiske prinsipper møter hverdagen, og man skal finne løsninger i samarbeid med andre partier (…)»
Altså; SV må gjerne oppføre seg noenlunde slik sosialdemokrater ønsker, men ikke uten å forvente den samme ydmykelsen fra sine nærmeste allierte som de vil få høre fra den borgerlige opposisjonen herfra og fram til valget i september. Legg også merke til bruken av ordet fortsatt Ap-dominert regjering, som indikerer at dagens regjering domineres av Arbeiderpartiet først og fremst fordi SV er elskelige nok til å mangle ryggrad.
Første delkonklusjon fra Røberg-Larsen er at SV, blant annet på grunn av gnisningene mellom sine egne realister og idealister, representerer en tredelt trussel mot en fortsatt Ap-dominert regjering. Poenget hans er så vidt jeg kan forstå at det hadde vært enklere å demme opp for en høyredominert regjering dersom Ap slapp å ha SV med på laget, noe han forsøksvis underbygger ved å vise til en nettavstemning fra Dagbladet som tilsier at velgerne er mer komfortable med tanken på et Ap som styrer alene. La nå gå at spørsmålsstillingen og konteksten saken presenteres i allerede inviterer til et slikt svar. Vi tar heller for oss Røberg-Larsens tre grunner til at SV innebærer en trussel mot det rødgrønne flertallet en fortsatt Ap-dominert regjering forutsetter:
«1. Potnsielle [sic] Ap- og SP-velgere frykter at SV skal få for stor innflytelse på politikken de neste årene, særlig på områder der SVs politikk skiller seg vesentlig fra Aps og Sps politikk. De kan dermed være vanskeligere å mobilisere, eller de kan ende opp med å stemme på et parti utenfor den rød-grønne alliansen.
Dette anser jeg for å være den største trusselen.
2. Den SV-fløyen som er mer opptatt av på MENE det rette enn å GJØRE det rette, vil kunne være såpass misfornøyde md SVs gjennomslag i de spesielle særstandpunktsakene, at de enten lar være å stemme eller stemmer på Rødt – som i de fleste av fylkene er likebetydende med å kaste bort stemmen (fordi Rødt ikke har sjans til å komme over sperregrensa, og kun har visse muliggheter for distriktsmandat i Oslo og Hordaland).
Dermed kan kampen om stemme som trengs for å få inn SV’ere på sistemandat i mange fylker gå tapt – og Frp’ere eller Høyre-kandidater kan stikke av med mandatene i stedet.
3. Folket syns SV har gjort en for dårlig jobb. Gapet mellom forventninger til regjeringen og innfridd politikk er i all hovedsak et gap på de områdene der SV flesket til i valgkampen. Og brudne forventninger fører til velgerfrustrasjon, og fare for at velgerne finner andre partier å stemme på.»
En ting er at jeg stiller meg meget tvilende til Røberg-Larsens grunnlag for å hevde at Ap- og Sp-velgere vil velge vekk de rødgrønne på grunn av SV, men det er også verdt å tenke over hvorfor det eventuelt har blitt slik at SVs imageproblem nå er et problem for hele koalisjonen. Kan det ikke tenkes å henge sammen med at folk som Røberg-Larsen dømmer SVs såkalte «særstandpunkter» – som han ikke definerer nærmere, utover en henvisning til demonstrasjoner mot egen regjering, og som han deretter gir Kristin Halvorsen ros for å ha forhandlet bort – etter en annen skala enn de standpunktene som de to andre regjeringspartiene står alene om? Selv om han tidligere i blogginnlegget sitt har anerkjent SVs evne til å inngå kompromisser som kanskje kan redusere risikoen for at partiet oppfattes som uakseptabelt for potensielle Ap- og Sp-velgere, tar han ikke hensyn til dette i sin analyse.
Det vil si, ikke før det samme poenget kan brukes negativt. Altså når han i 2) vender seg SVs kjernevelgeres mulige frustrasjon med den kompromissviljen som altså forventes å fungere i et vakuum overfor Ap- og Sp-velgere. Med de siste meningsmålingene i hånda går det absolutt an å argumentere for risikoen for stemmespill til Rødt, men det er uansett verdt å merke seg at jo nærmere valgt man kommer, jo mer vil velgerne føler at deres individuelle stemme er verdt. Når frontene trekkes opp, SVs parlamentariske viktighet for regjeringsprosjektet trer tydeligere fram, og Rødts mandatsjanser stadig framstår som usikre, er det ikke da vel så sannsynlig at de som idag sier de vil vurdere å stemme Rødt vender tilbake til SV? Om ikke annet, så fordi det borgerlige alternativet etter deres syn er verre?
Punkt 3) er også en legitim teori, men den kommer til kort dersom ansvaret for dette påståtte gapet legges på SV alene. Det er ikke tvil om at SV – blant annet med sin absolutistiske retorikk om fattigdomsbekjempelse – bidro til å skape noen forventninger som det senere viste seg vanskelig å oppfylle, men dette er partiet i så tilfellet ikke alene om. For Arbeiderpartiets del er det trolig nok å nevne løftene om langsiktige kraftkontrakter for den kraftintensive industrien. Konsortiemodellen er forhåpentligvis snart på plass, men blant andre statsminister Stoltenbergs løfte om at dette skulle være kjapt gjort skapte en frustrasjon som kunne vært unngått. Når det gjelder hvem som har gjort mest for å pumpe opp forventninger som ikke alltid lar seg oppfylle (veldig, veldig store deler av Soria Moria-erklæringen er tross alt oppfylt, overoppfylt eller iferd med å bli oppfylt), er det verdt å henvise til at kritikken mot regjeringen fra IndustriEnergi og Norsk Industri kommer på et saksområde som har vært langt høyere flagget av Arbeiderpartiet enn av SV.
Derfra går Røberg-Larsen videre til å hevde at «det ville vært større sjanse for en Ap-dominert regjering etter høstens valg hvis Ap hadde gått til valg på selvstendig grunnlag, dvs. på å danne en ren Ap-regjering.» Det kan lyde innlysende, ettersom en ren Ap-regjering åpenbart vil inneholde flere Ap-folk enn en koalisjon. Men det er altså også en valgtaktisk vurdering. Kun åtte år etter katastrofen i 2001 føler Røberg-Larsen seg nå trygg på at Arbeiderpartiets styringstillegg er så stort at de har mer å tjene på å gå til alene. Det kan isolert sett hende han har rett. Men denne betraktningen kan ikke vurderes uavhengig av den politisk-substansielle siden av saken. Røberg-Larsen, som både tidligere og senere i sitt innlegg skal gjenta at han er fornøyd med regjeringens resultater, går nå nemlig videre til å argumentere for hvorfor en ren Ap-regjering vil føre en bedre politikk for landet. Noe av det er åpenbart (for en som er medlem av Arbeiderpartiet er det knappest overraskende å hevde at ditt eget parti har det programmet du er mest enig i), men argumentasjonen for hvorfor en mindretallsregjering i seg selv kan være å foretrekke, er interessant:
«Med en mindretallsregjering der Ap i noen saker kunne oppnådd flertall med SV og Sp, i andre saker med Krf og Venstre, og i noen saker med Høyre eller Frp – mener jeg at totalbildet ville blitt best. Og rent demokratisk ville politikken langt oftere lagt seg der folkeflertallet ønsker seg løsningene – i stedet for å legge opp til at fløypartier eller særinteressepartier “må få” gjennomslag for noen av sine snevre særstandpunkter som det store folkeflertallet er uenige i.»
Røberg-Larsen må mer enn gjerne mene at sak-til-sak-samarbeid ville vært politisk å foretrekke («[…] ville det gitt landet en bedre politikk? Jeg tror det«), og han må likeså gjerne mene at mindretallsregjeringer en nødvendig sikkerhetsventil mot flertallstyranni, men da har jeg noen innvendinger. For det første er jeg forundret over hvordan det å søke samarbeid til høyre og venstre fra sak til sak vil begrense innflytelsen til den høyresiden han senere definerer som den største motstanderem av sosialdemokratiets løsninger, og særlig ettersom forutetning er et rødgrønt flertall. Bruken av begrepet folkeflertall er også interessant. Dersom de rødgrønne partiene skulle få flertall ved stortingsvalget, må man vel kunne anta at det er der folkeflertallet ligger, og at dette innebærer et styringsmandat for disse partiene? Det som derimot ville være et demokratisk problem, var om velgerne plutselig, isteden for den regjeringskoalisjonen partiene gikk til valg på, plutselig endte opp med en helt annen (eksempelvis ved at Ap/Sp inviterte KrF inn i regjeringen, på tross av at de hadde flertall sammen med SV, og hadde gått til valg sammen med SV). Til slutt vil jeg innvende at denne skepsisen til flertallsregjeringen i neste omgang svekker Røberg-Larsens argumentasjon for hvorfor den bør få fortsette.
Røberg-Larsen ser for seg at Aps oppslutning kan få et løft dersom man frigjør seg fra samarbeidspartnerne, og nevner Thorbjørn Jaglands famøse tallfesting fra valget i 1997 som et naturlig mål. Igjen, det er ikke sikkert han tar feil, men med tanke på dagens meningsmåling i Dagens Næringsliv, som gir Arbeiderpartiet bare noe over to prosentpoengs lavere oppslutning enn den gang, spør jeg meg om det er verdt å risikere samarbeidsklimaet på sentrum/venstresiden, den politiske stabiliteten og statusen som et sosialdemokratisk fyrtårn i Europa i bytte for et par (teoretiske) prosentpoeng i økt oppslutning, som man kanskje oppnå uansett? Jeg mener nei. Arbeiderpartiet har allerede bevist at det verken taper politisk ansikt eller velgeroppslutning på et bredere samarbeid. Å vrake samarbeidslinja vil også frata de rødgrønne et av de beste andrelinje-argumentene overfor den borgerlige opposisjonen (førstelinjeargumentet er den høyst relle risikoen for en H/FrP-regjering); at motstanderne ikke kan fortelle hvem som skal samarbeide før valgresultatet foreligger, og således fratar velgerne muligheten til selv å stemme fram sitt ønskede alternativ.
Her forandrer blogginnlegget plutselig karakter, fordi Røberg-Larsen tilsynelatende resignerer, og konstaterer at «(…) den løsningen Ap går til valg på, er i grunnen god nok: At dagens rødgrønne solidaritetsregjering skal fortsette dersom den får flertall etter valget«, og så leverer et forsvar for hvorfor. Han anerkjenner også at flertallsalternativet er viktig for å stake ut en tydelig politisk retning, før han til slutt ber folk om å stemme fram Ap-politikk gjennom å velge Arbeiderpartiet. Det er jo logisk.
Derimot er jeg ikke sikker på om jeg forstår (eller aksepterer) forutsetningen om at hele spekulasjonen om en ren Ap-regjering gjøres ugyldig dersom det ikke blir rødgrønt flertall. Riktignok vil man da være i en situasjon hvor det i utgangspunktet alltid vil kunne dannes et flertall mot regjeringen, men mindretallsregjeringer er altså ikke noe nytt i Norge (jevnfør eksempelvis Brundtland-regjeringen 1990-1996), om enn det ikke alltid er en lykke for landet. Men dette kaster også nytt lys over forutsetningen for en ren Ap-regjering. Ettersom den etter Røberg-Larsens mening kun er aktuell dersom det blir rødgrønt flertall, forutsetter det altså at SV og Senterpartiet skal støtte like lojalt opp om en Ap-regjering som de ville støtte en regjering hvor de selv inngikk. Ap burde tydeligvis gå til valg på å kaste SV og Sp ut av regjeringen, og deretter regjere videre basert blant annet på deres stemmer som om ingenting har hendt? Det er simpelthen ikke slik politikk fungerer.
Oppsummert i et siste avsnitt er Bjørn Jarle Røberg-Larsens hovedsynspunkt altså at det blir vanskeligere å få alle som ønsker en rødgrønn samfunnsutvikling til å stemme rødgrønt, fordi SV er en del av samarbeidet. Mer enn en reell problemstilling høres det ut som et forsøk på å skrive ansvaret for alt som har gått mindre bra over på SV. Det er heller ikke noe taktisk smart utspill, fordi det skaper et inntrykk av intern uenighet som det ikke er hold i, og som ikke engang Røberg-Larsen sier han ønsker. Da hadde det vært bedre om vi kunne fått en debatt om hva regjeringen har oppnådd og ikke, og om hvilke krav som må stilles til den neste regjeringserklæringen.
**
Jørgen Lien