På en pressekonferanse i dag morges kunngjorde helseminister Bent Høie (H) at regjeringa trekker tilbake forslaget om fastlegers mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort. Ifølge Høie vil en ny løsning bli presentert ganske snart, og han understreket samtidig at snuoperasjonen skjer i samarbeid med støttepartiet KrF, og etter dialog med Legeforeningen.
Helseministerens retrett er gledelig, men den var etter hvert også uunngåelig. Kun en drøy håndfull kommuner har i høringsrunden sagt ja til å innføre en reservasjonsmulighet, folket har uttrykt bastant og økende motstand i meningsmålinger, og torsdag glapp regjeringas siste halmstrå, da det kom fram at Legeforeningen etter alt å dømme ville vendt tommelen ned i sitt høringssvar. Saken har skapt hodebry for Høyre helt siden den ble lagt fram som et tillegg til regjeringsplattformen, og selv avtalens eneste varme forsvarer, KrF, har de siste ukene begynt å merke presset fra folkeopinionen.
Det er allerede en stund siden vi kunne merke et skifte i tonen fra reservasjonrettens forsvarere. I stedet for å forsvare forslaget som sådan, har blant andre statsminister Erna Solberg og KrF-leder Knut Arild Hareide brukt mye tid på å beklage at motstanderne har «misforstått» hva det går ut på, og en Hareide tilbake på jobb etter pappaperm innrømmet at han ikke hadde «gjort en god nok jobb» med forklaringene. Å framstille det breie opprøret mot reservasjonsmuligheten på denne måten kan sikkert være bekvemt for Solberg og Hareide, men det er en arrogant konklusjon pakket inn som ydmykhet. Den langvarige debatten har gitt svært mange mennesker anledning til å sette seg inn i hva saken dreier seg om. Motstanden har også økt over tid. At Hareide på sett og vis undergraver autoriteten til sin nestleder Dagrun Eriksen – som var vikarierende partileder mens saken sto på – når han vedgår at KrF langt på vei har tapt kampen om opinionen, er så sin sak. Det er mer alvorlig at han underkjenner det ektefølte og informerte engasjementet til tusenvis av nordmenn.
Nå begynner en ny fase i debatten. Først, og viktigst, handler det om hvilken «ny løsning» Bent Høie vil legge fram. Alle kritikerne, fra SV til Venstre, media og et mangfoldig organisasjonsliv, kommer til å finlese teksten for å forsikre seg om at regjeringa ikke forsøker seg på en snikinnføring forkledd som taktisk retrett. Dernest dreier det seg om hva slags lærdommer regjeringa tar av striden, og hva som blir historien om den. Selv om de fortjener ros for endelig å ta en tenkepause, må ikke regjeringspartiene og KrF få slippe unna med å framstille saken som et kommunikasjonsproblem. Dette handlet – og handler – om politikk, og ettersom det dreier seg om hvordan vi skal møte kvinner som vil ta abort, så handler det naturligvis også om abortloven.
I tillegg er det verdt å minne om at mye av vreden mot regjering og støtteparti er selvforskyldt. Hva og hvordan vi diskuterer et spørsmål er viktig, og ved å åpne for en reservasjonsrett, flyttet regjeringa og KrF debatten seg dithen at det å reservere seg mot aborthenvisning for en stund ble det «moderate» standpunktet, ettersom det fantes fastleger som til og med reseverte seg mot å skrive ut prevensjon eller sette inn spiral. Her var helseministeren riktignok raskt ute for å sette skapet på plass, men gjennom det opprinnelige reservasjonsforslaget var regjeringa likevel med å på å bidra til at synet på «legitime» reservasjonsgrunner begynte å skli ytterligere ut.
Tilhengerne av reservasjonsretten vil ganske sikkert rase over nederlaget, men på de aller fleste vis har prosessen som ledet fram til retretten vært en forbilledlig øvelse i demokrati i praksis: Et mangfold av synspunkter har sluppet til og fått bryne seg på personlige erfaringer fra både reservasjonsleger og abortsøkende kvinner, og det breie engasjementet har kommet til uttrykk både i leserbrevspaltene, i høringssvar og på gater og torg.
Hvis striden nå går inn i en roligere fase, skal det bli interessant å se hvordan KrF forholder seg. Partiet virker oppriktig overrasket, men også såret, over mye av kritikken, og saken har også flerret opp noen sår i forholdet til Arbeiderpartiet. De to partiene er rykende uenige i en rekke verdispørsmål. Det blir en viktig oppgave for Arbeiderpartiets neste leder å finne ut hvordan man kan få til en tilnærming på mindre sensitive områder.