Det er i praksis over. Mitt Romney kommer til å vinne den republikanske nominasjonen, og Newt Gingrich har gått tilbake til å være en variant av den kandidaten alle hadde det så travelt med å avskrive ifjor sommer; han holder få velgermøter, sier ingenting interessant, og virker mer interessert i å selge DVD-er og bøker enn i å selge nasjonen sine store ideer for ny storhet. Og det kommer til å se enda mer over ut når vi våkner imorgen. Romney har rykket fra tidligere Pennsylvania-senator Rick Santorum i Wisconsin, som, i hjertet av Midtvesten ellers skulle være en bærebjelke i Santorums overlevelsesstrategi; det som ga ham anledning til å avskrive valgene i Washington D.C. og Maryland, som kommer til å krone Romney.
Så hvorfor er det foreløpig ingenting som tyder på at det kommer til å få synlige konsekvenser for Santorum? Eks-senatoren har ikke det samme behovet som Gingrich for å hele tida understreke at det finnnes en mulighet for at et åpent landsmøte som ved et mirakel kan komme til å tildele ham nominasjonen selv om Romney er nesten i mål, men den retoriske rettferdiggjørelsen av hans stadige tilstedeværelse minner mye om den tidligere Arkansas-guvernør Mike Huckabee tilbød vis-a-vis John McCain i 2008: Så lenge Romney ikke har nådd helt fram, skyldes han de mer konservative delene av partiet å gi den en kandidat å stemme på. Slik vant Huckabee en håndfull sør- og midtveststater i 2008, og slik skal Santorum klore seg fast denne våren. Jeg vet ikke hvor lenge det holder, men det er iallfall det nærmeste vi kommer en offisiell forklaring.
Som jeg har skrevet tidligere, tror jeg ikke nødvendigvis dette er hele historien, kanskje ikke engang den viktigste delen av den. Santorum virker mest av alt interessert i å holde ut til hjemstaten Pennsylvania holder sitt nominasjonsvalg den 24. april. Samme dag kan Romney komme til å vinne noen vesentlige stater til, men det er trolig underordnet for Santorum, så lenge han kan vende hjem i en slags triumf. Meningsmålingene har riktignok snudd en smule for Santorum den siste uka, også på hjemmebane, og han har ingen garanti for at ikke en ny stripe nederlag mellom idag og 24. april kan gjøre også Pennsylvania til mer av en slagmark enn en signingsferd. Men han virker fast bestemt på at det skal være hans last stand: Der kan han endelig få revansje over alle dem som har avskrevet kandidaturet hans, og mobbet ham med at det er absurd for en kandidat som tapte sitt siste gjenvalgsrace i Pennsylvania i 2006 med 17 prosentspoengmargin å kreve å bli tatt alvorlig som en potensiell framtidig president.
Nederlaget sved for Santorum, men han har også forsøkt å snu det til noe positivt; noe nær et bevis på hans karakterstyrke. Der mange av senatskollegene hans enten luktet nederlaget på lang avstand og takket nei til gjenvalg, eller desperat forsøkt å tilpasse seg til de demokratiske vindene som blåste – demokratene overtok flertallet i både Senatet og Representantenes Hus ved valget i november 2006 – sto Santorum, særlig i følge sin egen historieskriving, fast ved sine prinsipper. Han visste at han var i utakt med velgerne, men han vek ikke en tomme. En som lært seg å ikke fire på prinsippene, selv når han stirrer et steinsikkert nederlag i øynene, er en slik presidentkandidat de konservative miljøene i det republikanske partiet bør ønske seg som presidentkandidat, insisterer 2012-utgaven av Rick Santorum, ute etter en rehabilitering i enda større skala enn bare Pennsylvania. Og det har virket i deler av landet. Santorum har sikret seg at han blir en slags talsmann for høyresida i partiet, iallfall inntil han eventuelt får tvunget Mitt Ronmey til å velge en visepresidentkandidat som står nærmere Santorums linje enn Romneys.
Teoretisk kan Santorum også prøve en Gingrich, og benytte sin eventuelle seier i Pennsylvania som lanseringsplattform for et fornyet framstøt i sørstatene Texas og North Carolina i mai, noen uker etter gjenreisingen på hjemmebane. Men jeg tror Santorum er smart og ydmyk nok til ikke å tenke så langt fram. Selv om presidentkandidater, som vi har gjentatt kjedsommelig mange ganger etter hvert, ikke kan mangle selvtillit – de må se seg selv i speilet hver morgen og se en framtidig president smile tilbake – veit nok Santorum innerst inne at den største kampen nok er tapt. Han veit nok også at det kun var for den historiske parallellens skyld at Salons Steve Kornacki skreiv om hvordan Santorums kampanje minnet om hvordan George H.W. Bush tvang seg inn som Ronald Reagans visepresidentkandidat i 1980. Men for en som allerede har nådd mye lenger enn det var grunn til å forvente på forhånd, kan følelsen av makt og anerkjennelse være så berusende at det nesten må være vanskelig å stoppe. Da har han iallfall tid til å satse på å tre til side med et smell, en ryktegjenopprettende siste seiersrunde på hjemmebane i Pennsylvania i slutten av april. Etter det kan han velge kommentatorjobber fra øverste hylle. Hvis det er det han vil. Vi skal selvfølgelig ikke helt utelukke at Santorum pakker snippesken før den tid – han har begynt å justere ned forventningene i Wisconsin, og for noen dager siden sa han, litt kryptisk, at det ikke er over før Wisconsin har sagt sitt, men inntil videre virker blikket festet på Pennsylvania.
Men selv om Santorum objektivt sett har gjort seg fortjent til å holde på så lenge det er teoretisk mulig for ham å nekte Mitt Romney nominasjonen, er det ikke dermed sagt at ikke kritikerne har et poeng. Få tall bør bekymre republikanske valgkamprådgivere mer enn Mitt Romneys såkalte favorables. Bare hver tredje velger har et positivt inntrykk av mannen som kommer til å bli partiets toppkandidat i november, og han slås ned i støvlene av John McCain, som ellers holdes fram som skoleeksempelet på hvor galt det kan gå når den republikanske grasrota bare har lunken entusiasme å avse overfor partiets presidentkandidat. Om nominasjonskampen allede før Pennsylvania har gjort underverker for Rick Santorums relevans, og gitt Newt Gingrich flere runder i rampelyset enn resultatene skulle tilsi, så har den fart brutalt med Mitt Romney. Han har noe av en jobb foran seg.