I teorien er det fremdeles Newt Gingrich (R-Georgia) som har regien på når han vil forlate den republikanske nominasjonsstriden. Men i praksis har den forlatt ham for lenge siden. Både aviser og TV har kalt hjem sine Newt-korrespondenter, velgerne vil mer enn gjerne skyve ham ut døra, og på mange måter han har tilmed selv forlatt kampanjen. Han vil bare ikke innrømme det. Det sømmer seg ikke for slik en historisk figur, og slett ikke for en som, slik han gjentar overfor alle som vil eller ikke vil høre, har blitt erklært politisk ferdig to ganger allerede i denne valgkampen. Han kom tilbake etter kampanjemytteriet i august ifjor, og han vant nominasjonsvalget i South Carolina etter en serie skuffende resultater i tidlige delstater. Aldri kan han aldri regnes for ute.
Bortsett fra at kampanjens egne disposisjoner tilsier noe annet. Etter drastiske kutt i staben, og planer om å tilbringe mer tid på telefonen til landsmøtedelegater enn ute på veien for å vinne flere nominasjonsvalg, lever Gingrich-kampanjen kun i navnet. Pengene er brukt opp, og media bryr seg ikke. Så hva gjør Newt? Istedet for å si rett ut det alle andre ser – at kampanjen synger på siste verset – bygger han en ny “strategi” på et tynt håp om at Massachusetts-guvernør Mitt Romney ikke vil klare å skaffe de 1,144 landsmøtedelegatene han trenger for å sikre nominasjonen når primærvalgsesongen avsluttes tidlig i juni. Det er høyst usannsynlig. Men om så skjer, vil Gingrich forsøke å overbevise partiet om at han er et sikrere kort enn både Romney og Pennsylvania-senator Rick Santorum mot Barack Obama i november, på tross av at de begge to vil ha fått langt, langt flere stemmer og landsmøtedelegater enn ham. Summa summarum: Det er en stormannsgal ønskedrøm, og Newts siste, desperate bønn om å bli ansett som relevant.
Det er nesten ikke verdt å nevne alle de svake punktene i strategien – jeg er fascinert av at talspersonene hans klarer å holde seg alvorlige mens de utlegger den – men la meg ta ett eksempel: For å bli nominert de valgbare på landsmøte i Tampa, Florida i august, må kandidaten ha vunnet enten flest stemmer eller flest delegater i minst fem delstater. Gingrich har foreløpig kun vunnet to, nevnte South Carolina og hjemstaten Georgia, og det er vanskelig å se hvordan avstandsvalgkamp skal vinne ham særlig flere, uten penger, oppmerksomhet eller momentum. De fleste oppfatter ham allerede som en parentes, og hvis du ikke følger veldig godt med, kan du nå godt sitte igjen med inntrykket av at han egentlig har trukket seg. Hvis Gingrich får en rolle på landsmøte – og jeg tror det ikke – så er det eventuelt som den som gir Romney de siste delegatene han trenger; ikke som den partiet henvender seg til fordi de er usikre på Romney. Og skulle Romney feile, hvilken logikk er det som tilsier at partiet skulle foretrekke Gingrich foran Santorum? De er polariserende flammekastere begge to, men utskjelling av New York Times-journalister notwithstanding, slår Santorum meg som et langt mer driftssikkert valg enn den selvhøytidelige, pompøse og uberegnelige Gingrich. At de begge to trolig ville tape klart mot Obama, er en annen sak.
Vi kan bare spekulere over hvorfor Gingrich ikke selv innser hvilken posisjon har hatt satt seg. Skikk-og-bruk-manualen for den slags er ellers ganske klar: Hold en lang og selvforherligende tale, gi den varmeste støtte til den forventede vinneren – eller det kunne tilmed vært til Rick Santorum – lov å arbeide steinhardt for kandidaten uansett hvem som vinner, ta imot applausen og statsmannstillegget, og trekk deg med verdighet. Vi har skrevet utførlig om Newts ego på denne plass tidligere, og trolig er det atter det som står i veien for den rasjonelle utveien. På den annen side: Han har oppnådd mer enn mange trodde var mulig, og han skal ikke gjøre det igjen. Hvorfor ikke brenne alle broer når du først er igang?