Det føles alltid litt dristig å skrive slikt på en valgdag, men på tross av at denne tirsdagen byr på ikke mindre enn tre republikanske nominasjonsvalg – i Minnesota, Colorado og Missouri – er det vanskelig å finne noen som tar dem spesielt alvorlig. Muiigens er det fordi forhåndstipsene spriker i alle retninger: Selv om Mitt Romney vant alle tre enkelt for fire år siden, er han for øyeblikket kun favoritt i Colorado, mens Rick Santorum leder i de notoriske upålitelige målingene fra Minnesota, og Ron Paul er en mulig x-faktor alle tre stedene. I tillegg kommer Newt Gingrich, som på tross av at han i prinsippet er Romneys hovedrival, har forsvunnet litt i bakgrunnen etter nederlagene mot den tidligere Massachusetts-guvernøren i Florida og Nevada.
Men la oss likevel stoppe opp ved denne duellen. Vi har gjentatte ganger insistert på at kampen om å bli høyrefløyens samlede hovedutfordrer til Romney er like interessant som styrkeforholdet mellom Romney og den som til enhver tid er å betrakte som hans viktigste rival. Romney har så mye establishment-støtte, så mye penger og er så godt organisert at han om han vil har tid til å vente i senk være seg Santorum eller Gingrich. Men for styrkeforholdet mellom disse to kan kveldens valg bli en ny, om enn muligens midlertidig game changer.
Minnesota avholder nominasjonsmøte med forventet lav valgdeltagelse, og meningsmålingene derfra har overraskende gjort Santorum til favoritt. Vinner han er det legitimt nok; han trenger oppmerksomheten, og som erfaringen fra Iowa har vist oss, burde ingen vite bedre enn Santorum at en seier er en seier, uansett hvor stor og uansett hvor bred deltagelsen er. I tillegg kommer valget i Missouri, som på tross av at det i praksis er meningsløst, kan forsterke følelsen av framgang for Santorum hvis han kan stoppe ikke bare Gingrich, men også Romney der. Men hvorfor er det meningsløst?
Vel. Den republikanske landsorganisasjonen – Republican National Committee – vedtok tidlig at delstater som plasserte sine nominasjonsvalg før supertirsdagen 6. mars ville bli straffet med å fratas landsmøtedelegater. Unntakene var Iowa, New Hampshire, Nevada og South Carolina; Florida bestemte seg for å satse på at oppmerksomheten veiet opp for straffen for RNC. Så ikke for Missouri, som istedet bestemte seg for å avholde et nytt valg senere, men uten å avlyse kveldens valg. Det er således ikke bare en betydningsløs skjønnhetskonkurranse mellom noen desidert uskjønne kandidater – men faktisk også en sjelden mulighet for Rick Santorum til å utfordre Romney direkte, uten at Newt Gingrich står i veien. Gingrich er ikke på stemmeseddelen, så hvis Santorum lette etter en anledning til å teste teorien om at enhet på høyrefløyen mot Romney ville gi ham en tydelig fordel, så får han neppe en bedre mulighet enn her.
Som sagt, det er langt fra sikkert at han vinner, verken i Minnesota eller i Missouri. Det er notorisk vanskelig å få troverdige meningsmålinger ut av caucus-stater fordi valgdeltagelsen er så lav, og hvordan forutser man egentlig valgdeltagelse i et primærvalg (Missouri) som for de fleste deltagerne uansett først og fremst vil arte seg som en slags prøvevotering? Og i forlengelsen av det: Hvordan avleser man resultatene? Det er ikke vanskelig å tenke seg at terskelen for å stemme på en protestkandidat – la oss si Santorum – blir senket når velgerne vet at resultat under enhver omstendighet ikke er tellende. Men foreløpig ser det altså bra ut for den tidligere Pennsylvania-senatoren.
Hvis jeg var Newt Gingrich, eller for den saks skyld en av de andre kandidatene, ville jeg derfor ikke avskrevet betydningen av kveldens valg. Gingrich er, som vi har vært inne på tidligere, avhengig av å riste av seg en serie antatte nederlag i løpet av februar dersom han skal forbli et konkurransedyktig alternativ fram til supertirsdagen tidlig i mars, og da passer det dårlig hvis Santorum nok en gang reiser seg fra de knapt pustende og maner til fornyet kamp om høyrefløystronen. Var jeg Mitt Romney, ville jeg holdt et øye med valgdeltagelsen, håpet på en overbevisende seier i Colorado, og håpet på en overraskende overprestasjon i Minnesota. Uansett om han aldri så mye er frontrunner, skader det aldri med en gledelig overraskelse. Og særlig ikke når utfordrerne dine viser seg så sta og seiglivede som Gingrich, Santorum og Paul.
Jeg skal forsøke å verken gjenta meg selv for mye eller overfortolke resultatene når de foreligger i morgen. Men i den duellen som kanskje betyr mest for selve nominasjonskampens livsnerve – hvem av Gingrich og Santorum som skal tilkjempe seg den moralske retten til å kjempe videre mot Romney – er kveldens uviktige valg viktigere enn man kanskje skulle tro. Selv om Santorum har tilkjempet seg retten til å fortsette så lenge han har lyst, er det vanskelig å se hvor medvinden og motivasjonen skulle komme fra, dersom han ikke engang klarer å nærme seg Romney i en mann-mot-mann-duell.