Mellom hver gang det skal godkjennes en ny dommer til USAs høyesterett, later de aller fleste kommentatorer til å glemme hvilken teatral øvelse høringene i Senatets justiskomite egentlig er. Isteden for en forutsigbar staffett hvor representanter fra presidentens parti sender kandidaten vennligsinnede enetaler forkledd som spørsmål, og hvor opposisjonen pustet seg kunstig opp for å kunne si til grasrota at de i det minste prøvde, håper journalistene på en reprise fra sist gang det føltes som om noe sto på spill; godkjenningen av Clarence Thomas i 1991, eller forkastelsen av Robert Bork i 1987. Med denne ukas udramatiske seigpining av Sonia Sotomayor måtte skribentene igjen konstatere at høringene først og fremst er en (ikke alltid givende) leksjon i Kongressens særheter og sedvane, ikke en episk kamp om politikkens plass i jussen.
Og det var slik de ville ha det, demokratene i justiskomiteen, selv om de ikke alltid klarte å bestemme seg for hvilken Sonia Sotomayor de ønsket å omfavne. Fordi Sotomayor, som altså i begynnelsen av august blir godkjent som David Souters erstatter i Høyesterett, gikk lenger enn ventet i å avvise president Obamas ønske om en empatisk innstilling fra dommerstanden, ble selv mange av de mest liberale demokratene hensatt til å hylle henne nettopp for den juridiske konservatismen og tilbakeholdenheten republikanske kritikere har krevet av henne. Se her, sa de, demokratene, hvor ofte hun er enig med konservative republikanske dommere! Eller hvor sjelden hun støtter saksøkeren i en diskrimineringssak! Om hun skulle vise seg å være en stødig liberal stemme i høyesterettskollegiet, så var det vanskelig å finne spor av det i hennes egne uttalelser, eller i hvordan demokratene framstilte dem.
Dette skal imidlertid overhodet ikke forstås som at demokratene presterte større unnfallenhet, falskhet og hykleri enn sine republikanske kolleger underveis i høringene. Republikanerne insisterte nemlig, anført av den meget konservative Jeff Sessions fra Alabama, å behandle Sotomayor som om hun var nominert som offisielt godkjent nasjonal foredragsholder heller enn som dommer i Høyesterett. Det er den eneste naturlige konklusjonen etter fire eviglange dager hvor den ene republikanske senatoren etter den andre galant så bort fra Sotomayors sytten år lange erfaring som en moderat dommer, for istedet å gjøre en enkelt setning i en tale – «I would hope that a wise Latina woman with the richness of her experiences would more often than not reach a better conclusion than a white male who hasn’t lived that life» – til selve lakmustesten på om hun er skikket til å slutte seg til dommerkollegiet.
Jeg har tidligere skrevet om hvorfor jeg mener kritikken mot sitatet er misvisende og kontekstløs, og derfor var det mild tilfredsstillende å se hvordan kritikken heller ikke kom lenger enn til at Sotomayor beklaget at det ble oppfattet feil. Men det var definitivt ikke fordi republikanerne ikke prøvde. Et av høringens (etter hvert mange) pinlige øyeblikk inntraff da South Carolina-senator Lindsey Graham, sett i lys av wise Latina-kommentaren, ga seg til å klage over at han, som privilegert, hvit senator fra en sørstat, ville blitt kritisert sønder og sammen om han hadde sagt noe lignende. Det føltes simpelthen fornærmende å se hvordan Graham, gjennom å skyve sin etnisitet og (privilegerte) bakgrunn foran seg, forsøkte å snu hele diskrimeringsdikusjonen på hodet. Særlig ettersom hele premissen for spørsmålet var sammen på en grovt misvisende framstilling av Sotomayors egentlige syn.
Republikanerne håpet selvsagt at Sotomayors avvisning av Obama empathy standard skulle være så halvhjertet at de i neste omgang kunne anklage henne for å sette prinsippet om likhet for loven til side. Alt sammen uten en eneste gang å tenke tilbake til 2006, da en av deres egne, den meget konservative Samuel Alito, trolig i et forsøk på nettopp å framstå som mer medfølende, under sin høring understreket at hans families italiensk-amerikanske bakgrunn ville gi ham et nyttig erfaringsgrunnlag i saker som handler om innvandreres rettigheter. Men slike åpenbare paralleller er selvsagt kun brysomme, når målet er å hevde at Sotomayor, fordi hun setter sine egne erfaringer og følelser foran lovens bokstav, kommer til å utvikle seg til en juridisk aktivist som presser ny politikk ned over landet, med en gang hun tar på deg dommerkappen. Eller noe sånt.
På listen av forspilte sjanser til faktisk å gjøre høringen nyttig, stikker særlig to områder seg ut. Det ene blir påpekt av Jeffrey Rosen, en mann som tidligere knappest har trått fram som Sotomayors varmeste forsvarer, som i en artikkel for Time stiller det nødvendige spørsmålet om det alltid er så galt at høyesterett staker ut en ramme for en lovgivnings positive begrensninger, selv om det måtte bety å være lovgiver fra domstolene. Å stille spørsmålet ville avsløre hulheten i den republikanske påstanden om at juridisk aktivisme er noe som kun forekommer når liberale dommere fører pennen.
Det er heller ikke vanskelig å være enig med Dahlia Lithwick, Emily Bazelon og andre liberale stemmer i at det er frustrerende at demokratene i så liten grad grep sjansen til å framføre en sammenhengende liberal, juridisk visjon, eller i det minste en prinsipiell kritikk av vendingen høyesterett har tatt under justitiarius John G. Roberts jr. Sheldon Whitehouse og Al Franken prøvde så godt de kunne, men trakk seg raskt tilbake når de forsto at de ikke ville få drahjelp fra andre. Men denne diskusjon kunne foregått, og vært tjenlig for demokratene, uavhengig av at Sotomayor uansett ikke ville latt seg rekruttere til rollen som liberal flammekaster. Når CNNs Gloria Borger kan skrive at republikanerne hadde en god høringsrunde fordi de fikk vist fram for president Obama hvor vanskelig det vil bli for ham å nominere en tydeligere liberaler i neste omgang, henger antagelig sammen med dette. Så lenge demokratene ikke tilbyr et sammenhengende og samkjørt motsvar til den ofte motstridende republikanske skremselspropangandaen, har kommentatorene lite annet valg enn å gi republikanerne godkjent.
Men derfor er det heller ikke sikkert det nødvendigvis er selve formen på høringene det er noe galt med. Det kan like gjerne være de som stiller spørsmålene, og spørsmålene de stiller, som er problemet.
__________________________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.