Ønsket men litt uønsket. Kjæledegge. Alibi for ett eller annet. Dyktig, men ikke dyktig nok. Utjevning mellom by og land. Svart men ikke svart nok.
– Kampplass har mange økenavn.
Partiene er i sluttfasen av sine nominasjonsprosesser, hvor det endelig skal taes stilling til hvem som skal lede an og prege stortingsvalgkampen høsten 2009.
For det er ikke partiene selv som velger sine stortingskandidater. Det er det velgerne som gjør. Men tidligere valgresultat og mengder av meningsmålinger gir oss et godt grunnlag for å vurdere hvem som kan snike seg til statusen ”sikker plass” på listen, og hvem som havner på ”kampplass” eller ”utsatt plass”.
– Hadia Tajik ble nylig nominert på Oslo Arbeiderpartis stortingsliste. På en sjette plass. Det er ingen sikker plass. Fortsetter Arbeiderpartiet i regjering etter valget, med listetoppene Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre som ministere, så er det sannsynlig at Tajik rykker inn på stortinget. Mer om det senere.
– SV i Oslo vil normalt få inn to representanter på stortinget. Selvskreven førstekandidat er Kristin Halvorsen. Og til nå har Heiki Holmås vært en opplagt andrekandidat. Holmås utfordres av Akhtar Chaudhry. En av dem havner nok på en svært utsatt tredje plass.
– Abid Q.Raja er Venstres nye wonderboy i politikken. Etter å ha prøvd, slukt og kastet Olaf Thomessen ut, sammen med resten av ”framtiden”, så er Raja nå Akershus Venstre sin andrekandidat. Venstre vil normalt kun få en fast representant fra Akershus på Stortinget.
Raja er en garantert stemmesanker, og kan sørge for at Venstre for første gang på lang tid får inn to representanter fra et veldig sentralt fylke.
SVs Akhtar Chaudrey er ikke ukjent med stortinget. I inneværende periode er han vararepresentant, og han har i perioden vært en markant lokalpolitiker i Oslo bystyre.
SVs dilemma er at stødige Holmås av flere sees på som et naturlig valg som ny parlamentarisk leder i neste periode. Det er et spesielt argument å bruke Holmås’ eventuelle posisjon som parlamentarisk leder som et poeng i en kampvotering mot Akhtar Chaudrey. Det er ikke opplagt at SV fortsetter i regjering, og i den sammenheng så er det eventuelt Kristin Halvorsen som blir parlamentarisk leder for SV i neste stortingsperiode.
– Hadia Tajik, som jeg mener må være et av tidenes mest intelligente politiske talenter, har blitt løftet frem til en usikker sjetteplass på Oslo Arbeiderpartis liste. Foran henne på listen finnes en Stoltenberg, Nybakk, Bøhler, Gahr Støre og Marthinsen. Røynde folk.
Jeg forstår, men er ikke enig i – at maktbalansen mellom venstresiden og høyresiden i hovedstadens største parti er viktig. Og jeg ser at det er en rekke dyktige kandidater på listen. Men jeg mener Tajik burde vært inne på en sikker plass.
– Uansett hvilket fylke Tajik kunne vært stortingskandidat for, så burde hun vært inne på sikker plass.
At media med entusiasme hauser opp at partiet har nominert en ung kvinne på en usikker plass – på en stortingsliste – synes jeg er forbløffende. Det er sløsing med talent. Partiet burde vært modige og modent nok for at Hadia Tajik virkelig ble løftet frem som en av toppkandidatene.
Det er bevisst å ikke omtale verken Hadia, Akhtar eller Abid som ”innvandrere”, ”minoritetspolitikere” eller ”representanter med ikke vestlig bakgrunn”.
Vi burde ha kommet lenger i Norge enn at vi diskuterer at stortinget i neste periode kan bli kritt eller blenda-hvitt, fordi det summasumarum kan ende med at ikke en eneste representant fra minoritetsbefolkningen som får fast plass på stortinget.
Skal vi ta den debatten, så burde man heller sett på hvorfor Afshan Rafiq kun fikk en periode som fast stortingsrepresentant, og i dag er vararepresentant. Og hvorfor Saera Khan endte opp med å bli mobbet ut av folkevalgte verv.
Rafiq og Khan, etter min mening, særdeles dyktige politikere. Likevel er de plassert på sidelinjen.
Før var det ungdommene som ble plassert på kampplass på stortingslistene. Slik er det fremdeles. Men jeg registrerer at partiene nå finner det bevisst å plassere minoritetsrepresentanter på disse plassene også. Det er et flaut signal.
– Det er noe grunnleggende feil med partienes nominasjonsprosesser. Jeg har ikke noen umiddelbar løsning eller forslag til forbedringer.
Men jeg konstaterer at USA har tatt et stort kvantesprang i riktig retning. En retning hvor dyktige politikere velges til de viktigste politiske oppgavene.