Dette valget har mer enn en statsministerkandidat. Det bestemte Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i forrige uke, da de samlet seg om Høyre-leder Erna Solberg som deres felles motkandidat til de rødgrønnes Jens Stoltenberg. Det er en grei avklaring, også selv om den ikke i seg selv gjør det mer sannsynlig at de borgerlig faktisk får stablet på beina en levedyktig regjering dersom det skulle bli borgerlig flertall i Stortinget etter valget neste mandag. Vi må gjerne mene at det er naturlig at det blir slik; kanskje tilmed at partiene skylder sine velgere å skaffe en slik regjering, ettersom de har brukt de siste mange ukene på å desperat og tidvis usaklig bønnfalle velgerne om å gi Stoltenberg avløsning, men så lenge Fremskrittspartiet nedlegger veto mot en enhver regjering de ikke selv inngår i, er de gamle Bondevik-partiene tilnærmelsesvis like langt.
Men selv om tonene mellom sentrumspartiene og FrP, eller for dens saks skyld mellom Erna Solberg og Siv Jensen, stadig er like hissig, tyder forsøket på å samle sentrum/høyre bak Solberg på at dialogen mellom de gamle Bondevik-partiene i det minste er god. Det betyr imidlertid også at tilliten mellom Solberg og Venstre-leder Lars Sponheim nå er gjenoppbygget. Vi husker den biske tonen mellom de to partilederne i kjølvannet av kommune- og fylkestingsvalget i 2007, og kanskje spesielt V-lederens bredside mot Solberg i april 2008. Den gang konstaterte Sponheim at han ikke kunne finne noen egnede statsministerkandidater på borgerlig side, og at Solberg ikke hadde de samlende egenskapene som skulle til. Derimot kunne Sponheim godt se for seg tidligere Høyre-nestleder og finansminister Per-Kristian Foss i en slik rolle. Nå er tonen en annen.
Spørsmålet blir derfor hva det er Solberg har gjort for å overbevise Sponheim om at hun nå er samlende nok til å være borgerlig statsministerkandidat. Jeg vet ikke, blant annet fordi det er vanskelig å forstå at den borgerlige blokken står mer samlet i dag enn tidligere, tatt i betraktning de stadig gjensidige vetotruslene. I tiden som har gått siden Sponheim avskrev Solbergs lederegenskaper kan jeg ikke forstå annet enn at hun har lagt seg på en linje som går tvert imot det politiske utfallet ønsker seg: Høyre har for første gang åpnet for regjeringssamarbeid med FrP, uten sentrum med på laget, og uten at dette på noen måte har fungert samlende. Hva sier det om Lars Sponheim at Solbergs mer eller mindre bevisste splittelse av den borgerlige blokken nå får en entusiastisk tommel opp?
Det er hovedsakelig to muligheter. Den ene er at Sponheim aldri har tatt på alvor Siv Jensens trussel om å stille seg i veien for en borgerlig regjering uten FrP. Oppsvinget for Høyre på den siste ukas meningsmålinger tyder på at en slik risikabel kalkulasjon har mer for seg nå enn på noe tidspunkt tidligere i perioden, fordi FrPs oppslutning nå beveger seg i de vanlige, dødelige partiers sfære. Det er også denne forståelsen Siv Jensen raser mot når hun fortløpende anklager Erna Solberg for å ha holdt FrP for narr. Jensen mener at Solbergs invitter til FrP-samarbeid aldri var alvorlig ment, og at det er uredelig av Høyre-lederen ikke å innrømme det.
Den andre muligheten er at Sponheim faktisk ikke har så mye imot et godt forhold mellom FrP og Høyre som han påstår. Sponheim tiltro til Solbergs lederevner økte altså ikke før Høyre tok til orde for samarbeid med FrP. Betyr det at V-lederen faktisk mener at evnen til å samle den borgerlige blokken er viktigere enn viljen til å skaffe en regjering som Venstre er komfortabel med? Uansett er det noe som skurrer, og selv om vi kanskje har hatt tilstrekkelig mange runder med forsøksvis oppklaringer fra Sponheim om hva han mener om samarbeid med FrP, kunne det vært greit å vite hvorfor dagens utgave av Erna Solberg – hun som har brukt det siste året på å samarbeide tettere med Venstre erkefiende, FrP – er en mer troverdig statsministerkandidat enn den Erna Solberg som stadig insisterte på at en sentrum/høyre-regjering var veien tilbake til makten.
Kaoset er ikke borte, det har bare tatt nye former.
**
Jørgen Lien