…fundere over alle de gamle spøkelsene? Det går ikke allverdens godt for Barack Obama om dagen (så dårlig faktisk, at NBCs David Gregory med sedvanlig alvorlig mine fant det passende å spørre kampanjekonsulent David Plouffe om Hillary burde utfordre ham i 2012), men nå er tilbaketrekningen fra Irak i det minste fullført (hvis man ser bort fra at det ikke er en tilbaketrekning og alt det der). I den anledning holdt presidenten tale til nasjonen fra Det Ovale Rom tidligere på uken, uten særlig hell. Mest irritasjon vakte talen på konservativ side, fordi Obama glemte å takke [sic] mannen som startet den folkerettstridige. Det fikk den ellers mildt sensible Mark McKinnon til å påstå at amerikanerne egentlig savner Bushs «medfølelse» og «stødige hånd». Ikke enig, sier du? Det er ikke Keith Olbermann heller.
…se beskjemmet i gulvet fordi han andre heller ikke angrer? Tony Blair, som startet krigen sammen med Bush, utkom denne med sine memoarer, til allmenn vantro fra de av oss som ikke klarer ham. Som David Miliband, establishmentfavritten til å vinne nominasjonen som Labours neste leder, som har gjort hva han kan for å spille ned det faktum at både Blair og spinmeisteren Peter Mandelson ser ut til å foretrekke ham. Ellers fremgår det av Blairs nye bok at han ikke angrer på krigen, men at etterspillet «sjokkerte» ham – men han angrer på to ting: For det første at han gikk inn for å forby den hederskronede sporten revejakt (!)… og en liten detalj om at fremmet en lov som gjør det enklere å få større innsikt i politiske prosesser. At han angrer på det i dag, er både trist og vidunderlig passende.
…tenke over om det egentlig er noget at komme efter? Denne uken dukket enda en tidligere statsleder og krigshisser opp i nyhetene, da NATO-sekretær Anders Fogh Rasmussen kom hjem til Danmark for å selge fortsettelsen av ytterligere en evig krig som ikke lar seg vinne før seier er definert ned til et sted under null. Danske medier ble beklemmende starstruck da Fogh ble utnevnt til generalsekretær ifjor vår, men pomp og prakt, enn si bomber og granater, har aldri hatt synnerlig innvirkning på den danske debattanten Carsten Jensens dømmekraft, og denne uka pillet han fra hverandre Aghanistan-krigen hos P1-vert Niels Krause-Kjær. Så skal vi kanskje ikke trakassere den som har det vanskelig, men når vi først snakker om dømmekraft, står Foghs egen noe tilbake; Den som først har fått høre om George W. Bushs ‘forfriskende demokratidagsorden’, glemmer det aldri.