Lesere av den konservative avisa Berlingske fant her til morgenen et hovedoppslag om en «umage» allianse: Liberalistene i Liberal Alliance, det nasjonalkonservative Dansk Folkeparti og venstreradikale Enhedslisten er enige om at de vil bruke sine mandater i det neste Folketinget til å kreve flere folkeavstemninger, for å gjenspeile befolkningens betydelige EU-skepsis. Det Radikale Venstres utenriksminister, Martin Lidegaard, er negativ til flere folkeavstemninger om suverenitetsavståelse til EU, men det mest interessante er for meg premissen i oppslaget. Ja, de tre partiene representerer ganske forskjellige ideologier. Men det er faktisk ikke lenger så overraskende at de finner sammen i enkeltsaker.
EL, LA og DF har det til felles at deres arena alltid har vært Folketinget og dets komiteer. Ingen av partiene har regjeringserfaring, selv de to borgerlige partiene begge har sagt at de kan gå inn i ei regjering på visse vilkår. Dette utenfra-perspektivet har formodentlig gitt dem en liten leksjon i maktkritikk. De er, i tillegg til å fungere som støttepartier og/eller konstruktiv opposisjon, godt skolerte i at Folketinget ikke får verken mer informasjon eller mer makt enn det våger å tilta seg. Likeledes er det mest behagelig for de tradisjonelle regjeringspartiene – Socialdemokraterne, Venstre, Det Radikale Venstre og Det Konservative Folkeparti – å beholde makta og kontrollen med politisk gjennomføring på regjeringsnivå eller i direktorater og etater, og iallfall uten å spørre folket om råd. Partier uten regjeringserfaring mangler gjerne denne tålmodig tillærte systemlojaliteten.
Den samme såkalt «umage» alliansen som gjør felles sak om folkeavstemninger, ledet derfor også kampen mot den nye offentlighetsloven i 2013, og Liberal Alliance og Enhedslisten har ytret tydelig motstand mot den systematiske overvåkningen som er blitt avslørt de siste åra. Da er det plutselig ikke så underlig, alt sammen. Dansk Folkepartis vaktbikkjefunksjon på vegne av Folketinget og velgerne for å øke innsynet i politikernes gjøren og laden finner sin norske parallell i Carl I. Hagens mangeårige arbeid i Stortingets kontrollkomite, mens Enhedslisten har en norsk parallell i RV-representanten Erling Folkvords fire år som refser og ombudsmann fra 1993 til 1997. Det er heller ikke i seg sjøl nytt eller eksotisk at maktkritikken på høyre- og venstresida kan tangere hverandre: Både Liberal Alliance og Enhedslisten er radikale partier med programmer hvis gjennomføring forutsetter en grunnleggende omlegging av hvordan det politiske apparatet fungerer. Det gjelder enten vi snakker om et samfunn med en radikalt mindre offentlig sektor med utstrakt bruk av konkurranseutsetting og privatisering (LA), eller et hvor langt større deler av økonomien enn i dag er under fellesskapets politiske kontroll (EL). I mellomtida er de, og outsiderpartiet DF, av gode grunner opptatt av å få det gjeldende systemet til å fungere beste mulig, og med mest mulig åpenhet.
I det hele tatt hadde det vært befriende dersom mediene noen ganger pustet litt roligere i jakten på utradisjonelle samarbeidskonstellasjoner. Danmark har allerede et politisk system som er ekstremt preget av en forlikskultur på tvers av blokkgrensene. At dette også skjer mellom partier som ikke alltid inviteres til forhandlinger når «de fire gamle» skal bli enige, bør ikke overraske noen, og det er heller ikke hyklersk, så lenge de enes om saker som ikke strider mot deres respektive grunnsyn. Siden daværende stasminister Poul Nyrup Rasmussens (S) utfall om at DF aldri ville bli «stuerene» (1998), har mye skjedd: I dag kan SF og DF diskutere et mulig blokkoverskridende kompromiss om dagpenger som også må inkludere Enhedslisten og Socialdemokraterne. Javisst er det pragmatisk, men det tar både DFs og SFs velgere på alvor. Så lenge SF fortsatt kritiserer DFs integreringspolitikk sønder og sammen (hvilket de gjerne kan bli bedre på), er også dette en «umage alliance» til å leve med.