I all hovedsak er kinosommeren en tid for det danskene så treffende kaller skraldende tomtønder, de store, bråkete blockbusterne, som under all staffasjen som regel viser seg å være hule og manipulerende. Slikt har det helt sikkert vært denne sommeren også, men jeg har generelt brukt tiden på andre typer film. Denne helga kommer imidlertid endelig den store prøven, når Christopher Nolans The Dark Knight skal bevise at også superheltfilmen kan føles ekte og stimulerende. Mens jeg gleder meg, her er noen notater fra kino-opplevelser de siste ukene:
– Du skal ikke gråte over at du gikk glipp av Wachowski-brødrenes Disney-brak Speed Racer, men om du er riktig hyggelig må du gjerne koste på deg noen tårer for min vanskjebne. Grunnen til at det gikk slik er nesten for overfladisk til å innrømmes, men så fikk jeg også nøyaktig som fortjent. For sent gikk det opp for meg at filmen – som jeg fra før kun kjente som en bilfilm fra Matrix-regissørene, med talentet Emile Hirsch fra mesterverkene Imaginary Heroes og Into The Wild (og, i rettferdighetens navn, den langt fra mesterlige Girl Next Door) -, faktisk er en fargesterk barnefilm, og at den ikke har tenkt å strekke seg utover kjernepublikummet.
Om ungene får det de ønsker seg er jeg neppe den rette til å bedømme, men jeg håper ikke det. Ikke fordi jeg ikke unner dem å ha det hyggelig, men fordi jeg selvsagt ikke kan holde meg fra å træ mine egne krav ned over dem. Dersom Speed Racer er toppen av barneunderholdning, står det kanskje dårligere til med de multimediale krapylene enn vi trodde. Selv om filmen foregår i et tempo som av og til tilmed overgår det hysteriske støynivået, er historien om den unge tapre Speeds kamp for å samle sin fingernemme stabeisfamilie til kamp mot den korrumperende racingmafiaen usigelig klossete fortalt. Skurkerollene er omtrent like flerdimensjonalt velspilte som noe TV2 sender på lørdagsmorgener, og både mentale sprang og hendelser utenfor skjermen flettes sammen gjennom en overdreven og uelegant bruk av indre monolog og – hold deg fast! – en type split screen hvor karakterene flyr over lerretet mens de på en innbitt måte sier forklarende ting som Jeg skal vinne! og Kjør fortere!. Ledsagerpublikummet virket heller ikke veldig sjarmert av Speeds lillebror, som, flankert av familiens husdyr, kaster apeekskrementer på slemmingene. Ikke jeg heller. Også racingen blir trøttende etter en stund, og derfra er det ennå en evighet igjen.
Den tålmodigheten og selvbeherskelsen som spilletiden på to timer og tjue timer krever, er dessverre det eneste nikket filmskaperne har til sitt voksne publikum. Heller ikke det er en særlig vennlig eller vellykket gest. Da hjelper det ikke engang at hovedrolleinnehaver Hirsch åpenbart har satt seg for å bli den neste Ray Liotta.
– Paranoid Park er akkurat slik vi har lært oss å forvente en ny film fra independent-ikonet Gus van Sant. La gå at mannen ikke er mer uavhengig enn at han fra tid til annen begir seg inn i hovedstrømmen for å begå sånt som Møte med Forrester (2000), men vi vet at han gjør det for å finansiere viktigere og bedre ting, som denne, og aksepterer. Som i hans foregående filmer, de ujevne men stilsikkert tankevekkende Elephant (2003) og Last Days (2005), setter han fra første bilde en ubehagelig stemning, rett og slett ved ikke å gå inn og korrigere den følelsen av noe uungåelig nedslående som preger filmen. Denne følelsen er selvfølgelig nærmest en integrert del av opplevelsen i Elephant (om Columbine-tragedien) og Last Days (om Kurt Cobain), men det forteller en del om den underspilte styrken i Paranoid Park at ubehaget ikke er mindre her, selv om utfallet ikke er kjent. Det handler om en oppvakt men litt retningsløs skater som kanskje eller kanskje ikke har noe med et brutalt dødsfall å gjøre. Mer trenger du ikke kjenne til for å vite at Gus van Sant kommer til å bruke sitt kjælende, dvelende kamera til å skape øyeblikk av tenksom dramatikk og nagende uro. Den distanserende mangelen på moralisme kommer fortsatt til å frustrere mange, kanskje de fleste. Men for meg er den et tegn på mot og modenhet.
– Det er neppe noe sjokk at det er overmotet som er drivkraften når Indiana Jones er tilbake etter tjue års fravær. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å betrakte filmen gjennom de eneste brillene som ga den en fair sjanse til å lykkes – de ironisk-distanserte -, og det lyktes såpass godt at jeg skal avstå fra å påpeke alle de åpenbare svakhetene. Humoren er så barskt tørr at det tidvis er sjarmerende, og superskurken gestaltes av den alltid bemerkelsesverdige Cate Blanchett på en så forfriskende krakilsk måte at jeg i det store og hele er villig til å se bort fra at den nødvendige personkjemien mellom Harrison Ford og Kate Allen ikke lenger slår gnister, eller at filmens spenningskurve har MacGyver-episodens eleganse. Med mindre det (Gud forby!) er planen å gjenskape hele filmserien for en ny generasjon, er jeg vel heller ikke i målgruppen. Det lever både jeg, åttitallsbarna og filmen selv riktig fint med.
– Den eksentriske dramakomedien Lars and the Real Girl er på sin side et hyggelig bekjentskap for den som har tålmodighet til å se filmens nokså klaustrofobiske og morbide grunnstemning vike plassen for en rørende relasjonskomedie. Einstøingen Lars blomstrer endelig opp for sin velmenende bror og hans kone i nabohuset når han en dag kan fortelle at han har truffet en kvinne. Problemet er bare kvinnen er en plastdukke som Lars insisterer på å behandle som et virkelig menneske. Selv om filmen heldigvis slipper muligheten til å gjøre dette til en fortelling om lummer seksualitet, for isteden å skape en hjertevarm komedie om hvordan hele det lille lokalsamfunnet går slik opp i å virkeliggjøre Lars’ fantasikvinne at de etter hvert nesten ikke ser forskjellen selv, ligger det hele tiden en sårhet i bunn. Talentfulle Ryan Gosling (The Believer, Being Julia) motstår fristelsen til å latterliggjøren sin rollefigur, og ender opp med å røre publikumm isteden. Det er en stor prestasjon.
– Dumpet av Sarah Marshall har ikke det samme ønsket om å gå omveier rundt komedien, men det tar likevel en stund før den finner likevekt. Den første halvtimen av denne godlynte Judd Apatow-produserte (40 Year Old Virgin, Knocked Up) farsen er like irriterende som publikummet jeg så den sammen med; en liten klynge unge kvinner som, lik den reneste brukerveiledning, lo på alle de riktige stedene, forklarte hverandre vitsene de ikke forstod, og sukket pedagogisk medfølende når det gikk den romantiske antihelten imot. Tøffelen Peters ynkelige fotfølging av eks-kjæresten Sarah og hennes nye mann (en uforklarlig sjarmerende britisk slacker som du til slutt nyter oppsynet av) er imidlertid ikke uten verken humor eller varme, og rollegalleriet er også så vidt bredt og fornøyelig at filmen aldri blir kjedelig. Et av dens fineste øyeblikk kan sees her, i et sorgmuntert musikknummer som er ment å skulle forestille Dracula, men som for meg minner mer om en velturnert Meat Loaf-pastisj (se for eksempel denne nittitallsklassikeren). Heretter skal jeg ikke dømme en film ut fra dens publikum.
___________________________________________________________
AKTUELLE FILMER:
Speed Racer er ventet på DVD i desember.
Paranoid Park ble sluppet på DVD i juni.
Indiana Jones og krystallhodeskallenes rike hadde norgespremiere 22. mai.
Lars and the Real Girl hadde norgespremiere 7. mars.
Dumpet av Sarah Marshall hadde norgespremiere 27. juni.