På en måte var det noe nesten skremmende med Barack Obamas seierstale til sine tilhengere hjemme i Chicago natt til onsdag. Nei, det var ikke skremmende at en afro-amerikaner hadde blitt valgt til president; det var en glede. Nei, det var ikke skremmende at han hadde fått det bredeste mandatet for en demokratisk presidentkandidat siden Lyndon B. Johnson i 1964; det var kun inspirerende. Det som derimot var litt skremmende, om enn bare til å begynne med, var å bevitne hvilken enormt godt grep Obama har om tilhengerne sine. Det kan faktisk være noe i republikanernes foraktfulle påstand om at hans egne velgere behandler den avtroppende Illinois-senatoren som Messias. La meg forklare.
Helt fra starten av hans utmerkede tale, merket vi at noe var annerledes, og det handlet ikke nødvendigvis om at han endelig hadde bevist at han kunne vinne. Istedet handlet om at hans egen fysiske tilstedeværelse og naturlige autoritet påvirket det overlykkelige publikummets respons. I mangel av andre mulige game-changere i valgkampinnspurten, festet John McCains kampanje seg ved en nagende følelse av at Obama begynte å ta seieren på forskudd. Seierstalen viste at det var veldig feil. Bortsett fra åpningslinja («If there is anyone out there who still doubts that America is a place where all things are possible; who still wonders if the dream of our founders is alive in our time; who still questions the power of our democracy, tonight is your answer.»), og en merkbar følelse av lettelse fra Obama, var det ingenting som engang tydet på at han tok den på etterskudd. Hans budskap var samlingen rundt noen felles utfordringer i en tøff tid, og her er poenget: Publikum forstod det instinktivt. Obama strukturerte talen sin rundt det nå legendariske kampropet Yes, we can, men det var mer innstendig og mindre av et partipolitisk rallying cry enn noensinne tidligere. Obama ba ikke om euforisk call-and-response fra de frammøte, og de tok derfor innover seg alvoret. Noen svarte, mange gråt, alle gledet seg: Men ingen hoverte. Det var her, i den nærmest telepatiske selvdisiplineringen, at Obama-tilhengerne overbeviste meg om at han har alle muligheter til å bli den mest samlende presidenten på flere tiår.
Det betyr ikke, og skal heller ikke bety, at en Obama-administrasjon avstår fra å gjennom den demokratiske politikken den har fått et bredt folkelig mandat til å fremme. Men det betyr at landet for første gang på veldig, veldig virker å ha en grunnleggende forståelse for hvordan den lille politiske boblen Washington D.C. fungerer. Obamas enestående appell om tålmodighet («The road ahead will be long. Our climb will be steep. We may not get there in one year or even one term«), hjelp og muligheten til å vise seg oppgaven voksen («[T]o those Americans whose support I have yet to earn – I may not have won your vote, but I hear your voices, I need your help, and I will be your President too.») må og skal utvides til også å gjelde forvaltningen av landet. Det er ikke sikkert det lykkes. Men lykkes, vil de siste åtte årenes blinde tro på at skyttergravskrig er den eneste mulige veien fram ha fått et kraftig skudd for baugen. Gleden ved delseirene vil kanskje være mindre, men totalresultatet blir fohåpentligvis bedre.
Ellers var talen på mange måter en verdig gjennomgang av alle Obama-kampanjens greatest hits. Obama har, med all mulig rett, fått mye ros for sin meget bevegende måte å skrive stemmen til en 106 år gammel kvinne sammen med alle de opp- og nedturer som har kjennetegnet USA og verden gjennom hele det hundreåret hun har levd; fra kvinnelig stemmerett og to verdenskriger, over borgerretssbevegelsen og den kalde krigen, til Berlin-murens fall og Obamas presidentkandidatur, og med god grunn. Han avsluttet fortellingen slik:
«A man touched down on the moon, a wall came down in Berlin, a world was connected by our own science and imagination. And this year, in this election, she touched her finger to a screen, and cast her vote, because after 106 years in America, through the best of times and the darkest of hours, she knows how America can change. Yes we can.»
Touching, indeed.
Folk som har sett Obama-taler tidligere, vil huske at dette var det samme grepet han brukte i sin grandiose tale i Berlin under europaturneen i sommer. Og når han avsluttet talen på samme måte som dengang South Carolina ga ham det første store overtaket på Clinton sent i januar, var ringen på en måte sluttet:
«This is our chance to answer that call. This is our moment. This is our time – to put our people back to work and open doors of opportunity for our kids; to restore prosperity and promote the cause of peace; to reclaim the American Dream and reaffirm that fundamental truth – that out of many, we are one; that while we breathe, we hope, and where we are met with cynicism, and doubt, and those who tell us that we can’t, we will respond with that timeless creed that sums up the spirit of a people: Yes We Can.»
I januar blir han president. For hele USA.
**
Jørgen Lien