Det er noe grunnleggende uærlig over måten det republikanske mindretallet i Senatet blokkerer godkjenningen av Chuck Hagel som USAs neste forsvarsminister. Mest iøynefallende er det kanskje at de vegrer seg mot å kalle det ved sitt rette navn. Fordi det ville være en historisk foreteelse av Senatet å gjennomføre en filibuster av en minister i presidentadministrasjonen, har republikanerne av frykt for å bli oppfattet som unødvendig lite konstruktive, bestemt seg for istedet å kalle det en «utsettelse». De hevder at de trenger mer tid og dokumentasjon for å kunne vurdere den tidligere republikanske senatorens egnethet til stillingen, enten det dreier seg om å finlese alt hva mannen selv har sagt, hva andre kan ha sagt om ham, eller personlige korstog ala South Carolina-senator Lindsey Graham beleilige overbevisning om at Hagel kan brukes som brekkstang for å gjenoppvarme debatten om bombeattentatet i Libya i fjor høst. Men det er en filibuster.
Filibusteren, som utløser krav om at seksti senatorer må stemme for å ta en nominasjon opp til endelig avstemning, har aldri tidligere blitt brukt mot en forsvarsminister, blant annet fordi grunnloven gir presidenten fullmakt til å utpeke sine regjeringsmedlemmer, i samråd med Senatet. Inntil denne uka har formuleringen blitt tolket velvillig, som at Senatet kun i ytterst alvorlige tilfeller bør benytte seg av retten til å stoppe utnevnelser. Og her kommer den andre grunnen til republikanernes gjennomsiktige uredelighet til syne: Alle sammen gir uttrykk for at de til sjuende og sist ikke kommer til å hindre Hagel i å bli utnevnt, enn si at de mener han ville være en svært dårlig forsvarsminister. De lar det derimot skinne igjennom at de planlegger å tillate en endelig avstemning neste uke. Problemet er da bare at de ikke helt kan forklare hvorfor det er nødvendig med en utsettelse.
Det er nesten deprimerende å tenke på at Senatets opposisjonsleder, Mitch McConnell fra Kentucky, har overlatt til Arizona-senator og tidligere presidentkandidat John McCain å avgjøre når blokaden av Hagel skal heves. McCain har en beundringsverdig personlig historie, som krigsfange i Vietnam og seinere som en tilsnakkendes moderat senator på 2000-tallet, men etter at han tapte presidentvalget til Barack Obama i 2008, har det sneket seg inn en retthaversk og tidvis direkte smålig tone i mye av det han foretar seg som politiker. Han er en forsvarspolitisk hauk, og gjorde en nesten like dårlig figur som Hagel selv i førstnevntes utspørring i Forsvarskomiteen i Senatet, der McCain gang på gang insisterte på at det viktigste spørsmålet Hagel måtte svare på var hvorvidt han ville innrømme å ha «tatt feil» i sin motstand mot styrke-eskaleringen i Irak i 2007. McCain er fremdeles kategorisk uvillig til å diskutere muligheten for at krigen i seg selv var et feilsteg, og fordi troppeøkningen viste seg å være en større suksess enn selve invasjonen, avkrevde han Hagel et absurd «ja» eller «nei»-svar. Hagel ville nyansere, hvilket gjorde McCain gretten, og siden da har han nektet å svare på om han i siste ende vil stemme for å godkjenne sin tidligere kollega og støttespiller.
Om noe, burde republikanernes bekvemmelighetsfilibuster av Hagel få demokratenes flertallsleder, Harry Reid, til å angre på at han ikke grep muligheten til å gjøre endringer i obstruksjonsreglene mens han hadde sjansen. Etter valget i november lovet Reid, en notorisk forsvarer av Senatets sedvane, at han ville lytte til frustrerte, yngre senatorers krav om filibusterreform, for å sikre at mindre ikke konsekvent kunne blokkere lovforslag og kandidaturer nærmest per automatikk. Men akk. Da avgjørelsens time opprant, og etter en teknisk tenkepause som strakte Senatets formelle åpningsdag ut i ukevis for å holde muligheten for regelendring åpen, inngikk Reid til slutt en muntlig avtale med McConnell om at grensa for filibusteren skulle bli stående på 60 stemmer. «Motytelsen» var at republikanerne skulle anstrenge seg for ikke å bruke den like ofte. Hagel-nominasjonen tyder på at den symbolske filibusteren lever i beste velgående, og at Harry Reid enten var utillatelig naiv, eller at han ganske enkelt førte kollegene bak lyset da han snakket varmt om endring.
Mens han venter på at Hagel endelig skal bli godkjent, må dagens forsvarsminister, Leon Panetta, bli stående i stillingen, selv om han allerede har takket av. Det tar seg dårlig ut, ettersom det finner sted et viktig møte for verdens forsvarsministre allerede neste uke, som i utgangspunktet skulle være Hagels jomfrutur. Der ville formodentlig være en overdrivelse å si at USAs internasjonale autoritet svekkes i mellomtida, men det tar seg iallfall dårlig ut at stormakten ikke engang klarer å godkjenne Panettas avløser.
Et annet spørsmål er om denne farsen viser at Obama gjorde en feil ved å utpeke Hagel i utgangspunktet. Da jeg skrev om det utnevnelsen i januar, beklaget jeg meg over at demokratene nok en gang satte vekk ansvaret for forsvarspolitikken til en republikaner, og det blir stadig vanskeligere å se hva Obama egentlig håpet å få ut av en slik tverrpolitisk gest. En giftig godkjenningsprosess vil sannsynligvis uansett ha svekket Hagels gjennomslagskraft overfor Kongressen. Da sitter jeg istedet igjen med at utpekelsen av Hagel først og fremst signaliserer en grunnleggende mistillit til den forsvarspolitiske kompetansen i presidentens eget parti.